Gjestekommentar

Skrevet av forsker Hilde Elise Heldal ved Havforskningsinstituttet. HI er en av IntraFish sine faste bidragsytere. De andre er: Aino Olaisen i Nova Sea, Halfdan Mellbye i Sands advokatfirma, Stine Akselsen i Sjømat Noreg, Dag Sletmo i DNB, Øyvind Kråkås i Havbrukspartner, Sondre Eide i Eide Fjordbruk og Camilla Solheim Nore i Youngfish.

Vi må derfor kunne dokumentere at radioaktiv forurensning i norsk sjømat ikke er noe problem. Videre er det viktig å overvåke forurensningsnivåene for å kunne opprettholde kompetanse og beredskapskapasitet på fagområdet i tilfelle det skulle skje en alvorlig atomulykke i Norge.

2020 har vært preget av en pandemi som har budt på omveltninger i samfunnet som de færreste hadde sett for seg. Det er imidlertid ikke uventet at vi rammes av pandemier. De forekommer 3 til 4 ganger hvert århundre, og ifølge risikoanalyser til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) er dette det krisescenarioet som har høyest risiko for å inntreffe i Norge.

Selv om de fleste nok er lut lei av pandemi drister jeg meg til å sette et annet krisescenario på dagsordenen: nemlig en alvorlig atomulykke. Ifølge DSB er sannsynligheten for at et slikt scenario skal inntreffe lavere enn for en pandemi, men konsekvensene er i omfang sammenlignbare. Er vi forberedt på en alvorlig atomulykke i Norge i dag?

Hilde Elise Heldal jobber som forsker ved Havforskningsinstituttet i forskningsgruppe Fremmed- og smittestoff. Hun har 20 års erfaring med studier knyttet til radioaktiv forurensning i norske kyst- og havområder, og har ansvar for dette fagfeltet ved Havforskningsinstituttet. Foto: Havforskningsinstituttet.

Må forvente økende risiko

Eksempler på alvorlige atomulykker i nyere tid er Tsjernobyl-ulykken i 1986 og Fukushima-ulykken i 2011. Hvordan ser trusselbildet for en atomulykke i Norge ut i dag? Jeg vil trekke frem noen eksempler for å illustrere situasjonen.

Dagens geopolitiske forhold og klimaendringer har medført økt trafikk i norske farvann av fartøy som er atomdrevet eller har radioaktiv last. Med klimakrisen har vi sett en økt satsing på kjernekraft. Flere land i Europa planlegger bygging av nye reaktorer. Samtidig er gjennomsnittsalderen til verdens kjernekraftreaktorer økende – over halvparten av alle reaktorer har vært i drift i mer enn 30 år. Denne utviklingen innebærer at man kan forvente en økende risiko for hendelser i framtiden. Sannsynligheten for terroraksjoner som involverer spredning av radioaktivt materiale har også økt.

Etter de kjernefysiske prøvesprengningene på 50- og 60-tallet og påfølgende nedfall av radioaktiv forurensning, bygget norske myndigheter opp kompetanse og overvåkning på dette fagområdet. For eksempel gjennomførte Havforskningsinstituttet (HI) overvåkning av radioaktiv forurensning i kommersielle fiskeslag i Barentshavet i denne perioden.

Overvåkningen ble lagt ned mot slutten av 60-tallet, da forurensningen ikke lenger ble sett på som noe problem. Da Tsjernobyl-ulykken inntraff var mye av kompetansen innen fagfeltet dessverre forvitret, og det var få institusjoner som hadde tilgjengelige måleinstrumenter til å utføre nødvendige analyser.

Disse bidrar
  • Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) (www.dsb.no) skal ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Risiko er et mål som kombinerer sannsynligheten og konsekvensen av en hendelse. Risiko for at en hendelse skal skje = Sannsynlighet for at hendelsen skal skje * Konsekvens av hendelsen.
  • Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) (www.dsa.no) er fag- og forvaltningsmyndighet på området strålevern og atomsikkerhet. DSA leder og er sekretariat for Kriseutvalget for atomberedskap. Kriseutvalget er ansvarlig for, og har fullmakt til å iverksette tiltak for å redusere konsekvensene etter en atomulykke.
  • Atomberedskapen i Norge trekkes frem som et forbilde av det Internasjonale atomenergibyrået.
  • Havforskningsinstituttet (HI) (www.hi.no) er det største marine forskningsinstituttet i Europa. Hovedaktivitetene våre er forskning, rådgivning og overvåkning. Vi deltar i atomberedskapsorganisasjonen som rådgiver for Kriseutvalget.
  • RAME (Radioactivity in the Marine Environment) er et nasjonalt overvåkningsprogram for radioaktiv forurensning i det marine miljø. RAME koordineres av DSA og har som overordnet mål å dokumentere nivåer og trender av radioaktiv forurensning i norske kyst- og havområder.
  • Referanseflåten er et utvalg norske fiskefartøy som gir HI inngående informasjon om sine enkeltfangster og generelle fiskeriaktivitet. Referanseflåten bistår med prøveinnsamling til undersøkelser av radioaktiv forurensning. Flåten består av både havgående fartøy og kystfartøy.
  • Målenettverket LORAKON (LOkal RAdioaktivitets KONtroll) er et landsdekkende målenettverk for kontroll av radioaktivitet i næringsmidler. Nettverket ledes av DSA og Mattilsynet (www.mattilsynet.no).

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble det ved flere norske institusjoner bygget opp ny fagkunnskap på området, og systematisk overvåkning ble gjenopptatt. I dag har vi et nasjonalt overvåkningsprogram for radioaktiv forurensning i det marine miljø (se faktaboks).

HI er en viktig bidragsyter til dette programmet. Vi tar prøver til havs og langs kysten av sjøvann, fisk og sjømat. Prøvetakingen skjer fra HIs egne fartøy, Referanseflåten (se faktaboks) og med hjelp fra lokale fiskere. Prøvene analyseres ved HI og Direktoratet for Strålevern og Atomsikkerhet (DSA). I 2016 gjennomførte vi også et stort kartleggingsprosjekt av radioaktive stoffer i oppdrettslaks- og fôr. I denne studien så vi etter en rekke menneskeskapte og naturlige radioaktive stoffer. Resultatene viste at innholdet av radioaktiv forurensning i norsk oppdrettslaks er svært lave, og medfører ingen helserisiko for konsumenter.

Vi må kunne dokumentere

Radioaktive stoffer som ofte vil være til stede ved en atomulykke er cesium-137 (137Cs) og strontium-90 (90Sr). Opptaket av 137Cs og 90Sr i fisk og sjømat er bestemt av stoffenes kjemiske egenskaper. Cesium og strontium foreligger løst i sjøvann og er lett tilgjengelig for opptak i marine organismer. Cesium en kjemisk analog til kalium og natrium, og tas opp i muskelvev, det vil si den delen av fisken vi spiser. Strontium er en kjemisk analog til kalsium, og bindes i skjelett og beinstruktur hos marine organismer. I overvåknings- og beredskapssammenheng fokuserer vi ofte på 137Cs fordi dette stoffet har relativt lang fysisk halveringstid (t 1/2 = 30 år) og dermed vil være til stede i miljøet lenge, samtidig som stoffet er enkelt å identifisere og kvantifisere.

I havet fortynnes radioaktive stoffer svært raskt, og ved opptak i fisk og andre marine organismer blir de «utkonkurrert» av andre stabile salter i sjøvann. Nivåene av radioaktiv forurensning i fisk og annen sjømat har derfor alltid vært svært lave sammenlignet med grenseverdien på 600 Bq/kg som ble fastsatt av Mattilsynet etter Tsjernobyl-ulykken.

Selv ikke under atomprøvesprengningene oversteg nivåene i fisk i Barentshavet dagens grenseverdi. Hvorfor er det da så viktig å overvåke radioaktiv forurensning i det marine miljøet? I 2019 ble det eksportert norsk sjømat for over 100 milliarder kroner. Selv ubegrunnede rykter om radioaktiv forurensning vil kunne føre til store økonomiske tap for næringene. Vi må derfor kunne dokumentere at radioaktiv forurensning i norsk sjømat ikke er noe problem. Videre er overvåkningen sentral for å kunne opprettholde en tilstrekkelig fagkompetanse og beredskapskapasitet. Vi må ikke gjøre samme feil som på 60-tallet, da nedlegging av overvåkningen medførte at norske myndigheter ble på tatt på sengen da Tsjernobyl-ulykken inntraff.

Her måles det radioaktivitet i etterkant av Fukushima-ulykken. Foto: Arkivfoto Bloomberg

Øver vi oss i «fredstid»

Atomberedskapen i Norge er bygget opp rundt Kriseutvalget for atomberedskap (se faktaboks), der HI er en av fjorten rådgivere. I en beredskapssituasjon vil HI bli bedt om å bidra med kunnskap om marine forhold med betydning for håndteringen av en eventuell atomulykke, som hvor havstrømmer kan frakte forurensning og hvor fisken befinner seg til forskjellige tider på året.

Vi er også deltaker i målenettverket LORAKON (lokal radioaktivitets kontroll av næringsmidler) (se faktaboks). Ved en atomulykke skal laboratoriene i nettverket analysere matvarer for radioaktiv forurensning, og laboratoriene har hvert sitt geografiske ansvarsområde. I en beredskapssituasjon vil HI få ansvar for mat fra Vestlandet, og prøvene vil ikke bare omfatte marine prøver – de vil omfatte lokalprodusert mat, alt fra pølse til Crispisalat.

For å være godt forberedt øver vi oss i «fredstid». Vi har derfor et pågående måleprogram, «Matkurven», som gir oss kunnskap om dagens radioaktivitetsnivåer i matvarer. I 2020 er oppdrettslaks også inkludert i dette programmet. Kunnskap om nåverdier er nødvendig den dagen det (forhåpentligvis ikke) skjer en atomulykke. Videre har vi i det pågående måleprogrammet etablert kontakt mellom de forskjellige laboratoriene i målenettverket, etablert en logistikk for fordeling av prøver og rapportering av måleresultater. Vi er allerede operative og vil kunne tre inn i en «beredskapsmodus» på svært kort tid. Dette vil være avgjørende i en beredskapssituasjon.

Det er ytterst krevende å forberede seg til en krise, noe erfaringene fra covid-19 pandemien har vist. Selv om det var godt kjent at «pandemi» var et sannsynlig krisescenario, ble vi overrumplet da det inntraff. Selv om vi jobber kontinuerlig med atomberedskap, bør vi ikke slå oss til ro med at vi er godt nok forberedt. Økonomiske tilskudd og rekruttering til fagmiljøene må sikres og vi må jobbe videre med spørsmål knyttet til spredning av forurensning og opptak og transport i næringskjedene. La oss imidlertid håpe det blir lenge til neste krisescenario slår til, for nå trenger vi en krise-pause.

Her er hele rapporten om fra prosjekt om radioaktive stoffer i oppdrettslaks.