Gjestekommentar

Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Manglende tilgang på areal stopper effektivt veksten i oppdrettsnæringen. Fokus er på tildeling av nye, kostbare konsesjoner, som gir store inntekter for en rekke kystkommuner. Betalingsviljen for en standard, kystnær konsesjon har vært opptil flere hundre millioner. Mens begrensninger for videre vekst er tilgang på areal til bærekraftig drift av konsesjoner.

I 2021 var netto areal tilvekst i Norge rekordlave 1,5 prosent (Kontali statistikk). Observert vekst over mange år har vært lav. Tilgang på areal står i grell kontrast til skiftende regjeringers uttalte langsiktige vekstmål for oppdrettsnæringen.

Atle Eide Foto: Ellen Fossbakk

Det er også kjent at en rekke lokaliteter med fordel kan byttes ut for å få mer optimale forhold, hensyntatt bærekraft og biologi. Altså behov for bedre areal, selv i en «status quo» situasjon. Skal næringen skape vekst, i tråd med uttalte mål, må fokus flyttes fra ensidig konsesjonsvekst – til også å inkludere vekst i avsatt areal.

Gir økte kostnader og tapte muligheter

Konsekvensen av at veksten i smoltutsett og produsert volum er større enn nettovekst i areal, betyr økt biologisk/lusepress; som kan få effekt på bærekraft og fiskehelse; og som vi ser fører til økte kostnader.

Uten markante og gjennomgripende endringer i måten det jobbes på med arealtigang, vil vi få en lang periode med meget lav vekst innen det kystnære oppdrettet i Norge.

Sikkert bra for dem som driver i dag; rent inntjeningsmessig – men dårlig for organisk vekst. Men viktigere; tapte muligheter for nasjonen Norge. For en rekke lokalsamfunn og en kjede av tjeneste- og serviceleverandører betyr tapt vekst tap av titusener av arbeidsplasser. Arbeidsplasser vi trenger i områder som er avhengig av slik vekst for å blomstre de kommende 10, 20, 30 år fremover.

I den siste uken av juni er det komme to innspill som illustrerer dilemmaet. Den første er direktør ved Havforskningsinstituttet Nils Gunnar Kvamstø, som i et intervju fremstiller oppdrettsnæringen som en av 5 store utfordringer for havet. Samtidig kom FN sin «The State of World Fisheries and Aquaculture 2022». Rapporten slår fast at akvakultur i langt større grad må bidra til at verden får mer sunn mat. Hvilke av disse ukeferske utspillene bør samfunnet lytte til?

For meg er oppdrett av laks; drevet på høykvalitetslokaliteter, med moderne teknologi og fokus på biologi og fiskevelferd en av verdens mest bærekraftige matvareproduksjoner. Og uten tvil fornybar.

Forhold omkring areal rammer veksten av alle næringer som driver i «almenningen» over hele verden. Og oppdrett er særlig utsatt. Vi ser ingen vekst i Chile, i Canada er næringens eksistens truet, Skottland er nær sin maks kapasitet hva gjelder areal, og Norge? Norge får som referert nesten ikke mer areal; altså ingen vekst.

Andre blir vinnere

Merkelappen som er satt på denne problemstillingen globalt heter SLO; Social Licence to Operate. Det er store og omfattende brukerinteresser som konkurrerer i «almenningen» og oppdrettsnæringen er ikke vinneren. Det er betydelig konflikt mellom regjeringens uttalte ambisjoner og de lokale kommunene og fylkenes vilje til å tildele areal. Det reguleres ikke dedikert areal fra regjeringen selv om de definerer Norge sine visjoner. Areal overlates til lokale, og svært komplekse og meget tidkrevende prosesser. Effekten er utilstrekkelig arealtilgang – andre interesser vinner frem. Herunder paradoksalt nok ting som forsvarets skytefelt til havs.

Noen vil øke veksten ved å flytte deler av produksjonen, den såkalte post-smolten på land. Det gir massivt inngrep i naturen og økt CO2 utslipp. Om vi mener at oppdrett i Norge skal være unikt og sjøbasert fremstår en utbygging av postsmoltproduksjon på land som unødvendig. Det vil være rimeligere, mer miljøvennlig, og understøtte vår konkurransekraft om det ble gitt areal til lukkede postsmolt enheter allmenningen. Og slike spesialkonsesjoner for må ha en helt annen kostnad; forsvart av bærekraft og miljøhensyn Det er jo som kjent ingen konsesjonsavgift på land.

Må tenke bredt og langsiktig

Nå er hele tillatelsessystemet oppe for gjennomgang. Det såkalte Nøstbakken utvalget skal gjøre en helhetlig vurdering og anbefaling. Her må utvalget tenke bredt og langsiktig, som forsvåvidt ligger i det brede mandatet. Utvalget er invitert til å se på areal og tilhørende lokale reguleringsregimer.

Vi har i dag en rekke problemstillinger og avgrensninger som må gås opp og hvor det må legges på plass effektive systemer for både driftstillatelser (konsesjoner) og areal; med bærekraft som en sentral bærebjelke.

Verden har behov for mer mat og særlig sjømat. Norge har helt unike forutsetninger for å produsere slik mat på en bærekraftig og fornybar måte; ute i almenningen. Bransjen har i dag nesten ubegrensede investeringsmidler om forholdene legge til rette for videre vekst. Men uten kraftig og raskere vekst i areal så vil vi ikke få produksjonsveksten.

Det kan skapes titusen vis av varige arbeidsplasser i årene fremover og en naturlig overgang fra olje til mat. Fra en ressurs som forbrukes til en som er evig fornybar.

Men alt stopper opp om ikke tilgang på AREAL får nødvendig oppmerksomhet.