Dette innlegget er skrevet av Erik Sterud, fiskehelsespesialist hos Krûger Kaldnes. Sterud er fast skribent hos Tekfisk, hvor denne kommentaren første gang ble publisert.
Dette illustreres best i det vi kan kalle RAS-paradokset, nemlig at bakteriesamfunnet i de aller fleste biofiltre og bioreaktorer i RAS-anlegg bygges opp av de bakteriene som har overlevd desinfeksjon av inntaksvannet til anlegget.
Så må det tilføyes at ulike mikroorganismer har forskjellig følsomhet både for UV, ozon og andre desinfeksjonsmidler, så det at man ikke blir kvitt alle mikroorganismer, betyr ikke at alle typer og «arter» overlever. Og nettopp dette er viktig.
Dette er andre del av denne gjestekommentaren. Første del kan du lese her: RAS-anlegg som smittebombe
Virus trenger verter
En desinfeksjon mot sykdomsfremkallende mikroorganismer har jo til hensikt å utrydde de uønskede artene. Vil ILA-virus HPR0 ha størst sannsynlighet for å overleve en brakklegging eller dvaleperiode der både kar og biofilter vaskes ned og desinfiseres, eller er kombinasjonen av fiskefravær, karvask og levende biofilter best?
ILA-viruset er som andre typer virus en obligat parasitt. Hvilket helt enkelt betyr at uten en vert så kan ikke én viruspartikkel bli til flere. Og uten en vert er et virus kortlivet.
Virus kan ikke danne hvilestadier som overlever i påvente av bedre tider. Les: ankomst av nye verter.
Jobber med bakteriene, ikke mot
Men hva med bakterier? Hvordan blir man kvitt for eksempel Yersinia ruckeri eller sårbakterier i slekten Moritella. Disse vil kunne overleve en periode uten fisk, og desinfeksjon synes derfor å være et bedre tiltak mot bakterier enn virus.
Men også her må det stilles spørsmål, og det viktigste er om målet er å unngå bakterier som kan fremkalle sykdom, eller om målet er å unngå sykdommen disse bakteriene potensielt kan gi. Med avgjørelsen om å drive RAS-produksjon har man på mange måter skrevet en «kontrakt» om å jobbe méd og ikke mot bakteriene.
Et riktig våpen
Denne kontrakten innebærer å legge til rette for gode bakterier og å gjøre livet surt for uønskede bakterier. Fiskepatogener vil ha fisk. For dem er ikke et miljø som er rikt på andre bakterier nødvendigvis gunstig.
En stabil bioreaktor med høy nitrifikasjonskapasitet og utrivelige forhold for heterotrofe bakterier, er ingen drøm for en sykdomsorganisme. En robust fisk som er lite stresset og som beskyttes av et sunt mikrobiom, er heller ikke et lett offer.
Kombinasjonen av robust fisk, dvaleperiode uten fisk, lav konsentrasjon av patogener og effektive vaksiner er sannsynligvis et riktigere våpen enn regelmessig vask, desinfeksjon og påfølgende restaurering av bioreaktorens bakteriesamfunn.
Teoretisk kapasitet
Er desinfeksjon mulig? Ja, desinfeksjon av biofiltre og reaktorer er mulig, med det som er sagt om forskjell på desinfeksjon og sterilisering. Men desinfeksjon mellom hvert innsett i dagens RAS-anlegg, er ikke mulig. Med tre til fem årlige innsett vil det ikke være mulig å ta ned og bygge opp igjen en bioreaktor mellom hvert innsett. I hvert fall ikke dersom man har lyst til å utnytte anleggets teoretiske kapasitet.
Man kan tenke seg andre måter å drifte på der man både kan bygge anlegg med overkapasitet, sånn at man kan rullere mellom drift og brakklegging, eller man kan se for seg ulike måter å kickstarte bioreaktorer etter desinfeksjon.
Ved hjelp av slike metoder kan man tenke seg produksjonsregimer med hyppigere desinfeksjon av bioreaktorer enn det som gjøres i dag, men da må det ha et fornuftig formål.
Økosystemet i anlegget
For bekjempelse av ILA/HPRdel/HPR0 vil det sannsynligvis være langt mer formålstjenlig å bruke HPR0-fri stamfisk. Og i kampen mot bakterier vil det være bedre å putte pengene inn i forskning som belyser rollen til bioreaktorens mikrobiom som ivaretager av fiskehelse og fiskevelferd.
Rett og slett finne ut mer om hvordan økosystemet i et RAS-anlegg fungerer, istedenfor å finne ut hvordan det best kan rives regelmessig ned for så å bygges opp igjen.
Ingen smittebombe
Robust fisk er nøkkelen. Basert på tilbakemeldinger til Veterinærinstituttet fra landets fiskehelsepersonell, vist i fiskehelserapporten 2019 og rapporten fra Småfiskvel, kan vi trygt slå fast at RAS-anlegget ikke er noen smittebombe. Infeksjonssykdommene fremstår som godt håndtert. Det kan vi alle dele på æren for.
Utfordringen ligger i produksjonsrelaterte lidelser. Løsningen på dette er å tenke på fisken helt fra første skisse av et nytt RAS-anlegg. Slik at både anleggets utforming og planlagte driftsregime optimaliserer fiskens miljø og reduserer håndtering av fisken til et minimum. Samt at den håndteringen som tross alt må skje gjøres skånsomt og på tidspunkter som passer fisken og ikke oss.
Og kanskje det viktigste av alt – anlegget må behandles som det det er – økosystem som krever stabilitet.
Les flere kommentarer fra Erik Sterud:
