Innlegg

Skrevet av partner og advokat i Advokatfirmaet Haavind AS, Bjørn Sørgård.

Høyesterett har 6. mai 2020 avsagt dom i straffesak mot en settefiskprodusent, og opprettholdt ilagt bot på kr 250.000,- og inndragning av kr 1.800.000,- for nedtapping av vann ut over gitte tillatelser. Dommen trekker opp klare linjer for muligheten til å påberope seg nødrett som grunnlag for straffrihet når en har gått ut over gitte tillatelser.

Bjørn Sørgård, advokat. Foto: Morten Brakestad

Saken gjaldt straffansvar for brudd på naturmangfoldloven og vannressursloven. Saksforholdet var at et settefiskselskap, som hadde konsesjon og rett til uttak fra et vann som lå i et naturreservat, hadde tappet vann ned til et nivå 0,5 meter under det verneforskriften åpnet for.

Siktet for brudd på naturmangfoldloven

På grunn av overtappingen ble selskapet i september 2017 siktet for brudd på naturmangfoldloven § 75 jf. § 77 med tilhørende forskrift, og vannressursloven § 63 jf. § 8. Det ble utferdiget forelegg som selskapet ikke vedtok, og saken ble sendt til tingretten for pådømmelse. Selskapet ble frifunnet i tingretten, mens lagmannsretten dømte selskapet til å betale en bot på kr 250.000,- og tåle inndragning av kr 1.800.000,-. Saken ble deretter anket til Høyesterett.

Høyesterett kom til at det forelå overtredelse av verneforskriften/naturmangfoldloven og vannressursloven. Det var anført at hjemmelen ikke var tilstrekkelig klar, og at forholdet var foreldet, men dette førte ikke frem.

Handlet i nødrett

Settefiskselskapet hadde også anført at handlingen var straffri på grunn av nødrett. Bakgrunnen for nedtappingen var nemlig at anlegget hadde et stort behov for vann på grunn av tørke, og at det var risiko for død for nesten 1,8 millioner settefisk. Biomassen i anlegget hadde en verdi på over 20 millioner kroner.

Det følger av nødrettsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 17 at:

«En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når

a) den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og

b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.»

I formuleringen «fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte», ligger et krav om at faren må være uforutsett og ha kommet noenlunde plutselig. Høyesterett uttalte også at vurderingen av om faren kan avverges på annen rimelig måte, ikke alltid kan ta utgangspunkt i handlingstidspunktet: «Hvis faren for skade var kjent på forhånd og skaden kunne vært forebygget ved tiltak, planlegging eller tilrettelegging, kan konsekvensen bli at nødvendighetsvilkåret ikke anses oppfylt.»

Høyesterett viste til at Lagmannsretten hadde funnet følgende bevist:

  • At foretaket til enhver tid hadde oversikt over produksjonsvolumet i anlegget og vannforbruket per døgn. Foretaket kunne derfor lang tid i forkant beregne det forventede vannforbruket.
  • At foretaket forut for 2014 – som saken gjaldt – hadde opparbeidet seg erfaring med tørkeperioder og ulovlig tapping og tørrlegging. Foretaket meldte fra om ulovlig lav vannstand i vannet til Fylkesmannen og NVE i desember 2000, i august 2002, i juli 2003 og i mars 2010. Foretaket tappet også ulovlig mye i 2008 uten å melde fra om dette. I 2008 varte forholdet i fire uker, og i 2010 varte forholdet i tre uker.
  • Foretaket var således mange år før problemet oppsto i 2014 kjent med at retten til vannuttak i tørkeperioder ikke sjelden var utilstrekkelig, og hyppigheten av tørkeperioder ble beskrevet av foretakets konsulenter. Foretaket hadde således opparbeidet seg nokså omfattende praktisk erfaring med slike tørkeperioder og ulovlig forbruk av vann, og foretakets ledelse var kjent med de beskrivelsene av problemet egne konsulenter hadde gitt.

Planlegging

Høyesterett la derfor til grunn at Settefiskselskapet ved flere anledninger tidligere hadde erfart at det ved tørke var nødvendig å tappe vann ut over reguleringsgrensen, og var klar over at dette ville skje igjen. Ledelsen i selskapet visste at de tiltak som var forsøkt, og som konsesjonen fra 2003 bygde på, ikke hadde den ønskede effekt. Ved bedre planlegging kunne selskapet unngått problemene som oppsto høsten 2014, for eksempel ved tiltak som viste seg tilstrekkelige under en tørkeperiode i 2018. Produksjonen kunne også vært redusert. Faren kom ikke uforutsett og plutselig, og en har da ikke å gjøre med en reell nødrettssituasjon. Faren kunne vært avverget på en annen rimelig måte.

Høyesterett fant det derfor ikke nødvendig å gå inn på interesseavveiningen etter straffeloven § 17 bokstav b (om skaderisikoen var langt større enn skaderisikoen ved handlingen). Høyesterett uttalte likevel at de momenter som ble vektlagt i drøftelsen av nødvendighetsvilkåret, også kunne vært trukket inn i en bredere interesseavveining, og at resultatet ville blitt det samme ved en slik tilnærming.

Dommen viser at det skal mye til for at vilkårene for straffrihet som følge av nødrett er oppfylt. I vurderingen av om nødrettshandlingen – i dette tilfellet å tappe ned vannet mer enn konsesjonen ga tillatelse til – var nødvendig, vil man ikke bare se på situasjonen på handingstidspunktet, men også om situasjonen kunne vært unngått med bedre planlegging.