Innlegg

Skrevet av seniorøkonom Oddbjørn Grønvik og partner og forskningssjef Leo Grünfeld i Menon Economics.

En artikkel i Intrafish 24. mai tar for seg ordningen med miljøteknologitillatelser som ble sendt på høring i fjor høst. Artikkelen retter søkelys på om ordningen faktisk vil bli innført av Nærings- og fiskeridepartementet. Saken er interessant og vel verdt videre diskusjon, men det har sneket seg inn en feil om oss som vi ønsker å korrigere og kommentere.

Oddbjørn Grønvik, seniorøkonom i Menon Economics. Oddbjørn Grønvik, seniorøkonom i Menon Economics. Foto: Privat

I artikkelen heter det at «Det var daværende fiskeri- og havbruksminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) som foreslo de nye tillatelsene, etter innspill fra Menon Economics.» Det stemmer ikke at vi har gitt innspill om en slik ordning. Selv om vi synes intensjonen bak ordningen er god, har vi tvert imot uttalt oss kritisk til den foreslåtte innretningen.

Tre problemer med departementets forslag

Det er særlig tre problemer vi ser med departementets forslag.

Leo Grünfeld, forskningssjef Menon Economics. Leo Grünfeld, forskningssjef Menon Economics. Foto: Privat

For det første vil antallsbegrensningen på 15.000 tonn hemme innovasjonsincentivene som ordningen kunne hatt. Når ordningen er antallsbegrenset, er det nødvendigvis flere konsepter som vil få avslag, og det senker viljen til å ta finansiell risiko og innovere. Denne effekten vil også forsterkes dersom det skal kreves markedspris for tillatelsene gjennom auksjon.

For det andre vil for strenge krav langs enkelte dimensjoner kunne hemme incentivene til å realisere inkrementelle innovasjoner. Krav om null utslipp av egg og frittsvømmende stadier av lakselus innebærer at man må ha full kontroll på inntak av vann til anlegget, og fordrer i realiteten lukket RAS-teknologi i sjø eller potensielt gjennomstrømmingsanlegg med tilstrekkelig filtrering av vann. Det lukker døren for teknologiske løsninger som kan gi god miljøeffekt, men som i større grad hekter seg på dagens konvensjonelle produksjonsform.

For det tredje, og kanskje viktigst, kommer ordningen på toppen av allerede tildelte tillatelser. At tillatelsene ikke kommer til erstatning for eksisterende tillatelser, innebærer at ordningen ikke gir positiv netto effekt på miljøproblemene, fordi den eksisterende konsesjonsmassen forblir uendret.

En ny konverteringsordning vil gi større effekt

I ulike arbeid vi har utført det siste året for Nærings- og fiskeridepartementet (Evaluering av utviklingstillatelsene og forslag til ordninger for fremtiden) og Norske Lakseelver (Nye virkemidler for vern av miljø, bedre fiskevelferd og økt verdiskaping), har vi foreslått andre tillatelsesordninger som er mer målrettede og som i større grad passer overens med de store politiske målsetningene om bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen. Vi anbefaler blant annet at det utvikles en ny tillatelsesordning for kystnært, sjøbasert oppdrett som premierer oppdrettere som benytter seg av løsninger med lavere miljøavtrykk.

Ordningen vi foreslår innebærer at det opprettes en ny tillatelsestype med strengere driftsvilkår. Myndighetene definerer funksjonsbaserte kriterier langs de dimensjonene man er opptatt av. Vi mener at krav til lakselusnivåer og fiskedødelighet utmerker seg som de mest relevante kriteriene. En funksjonsbasert tilnærming innebærer at ordningen er teknologinøytral, og det er opp til oppdretter å finne den mest effektive måten å tilfredsstille kriteriene. Dette gir best mulige incentiver til innovasjon, og unngår samtidig fordyrende innlåsing i en bestemt type teknologi.

Næringen gis mulighet til å konvertere alminnelige matfisktillatelsene til den nye tillatelsestypen. For å gi et incentiv til å benytte seg av ordningen, vil tillatelsene vokse slik at det kan produseres mer fisk når man konverterer dem. På den måten kan det bli regningssvarende å konvertere tillatelsene, selv om driftsvilkårene er strengere og dermed dyrere.

En mer målrettet ordning gir større miljøeffekt og økt verdiskaping

Konverteringsordningen skiller seg fra miljøteknologiordningen blant annet ved at den ikke er antallsbegrenset, at det er innebygd målrettede incentiver som alle oppdrettere kan benytte seg av, og ikke minst fordi de konverterte tillatelsene vil komme til erstatning for eksisterende tillatelser. Det er et interessant virkemiddel som muliggjør en rask og potensielt omfattende overgang til nye konsesjonstyper med driftsvilkår som vektlegger miljø og fiskevelferd i større grad. Samtidig som ordningen gir bedre miljøeffekt, gir den rom for økt verdiskaping.

Om miljøteknologiordningen til Nærings- og fiskeridepartementet (i forbedret utgave) bør innføres allerede nå, vil ikke vi mene mye om. Vi ser argumenter for å implementere ordningen, men også for å utsette den i påvente av Nøstbakken-utvalgets vurderinger. Vi nøyer oss med å påpeke at vi ser et hull i dagens konsesjonssystem, som bør tettes. Det er behov for å skape rom for at næringen kan vokse over i løsninger som kan være noe dyrere i drift enn konvensjonelle åpne merder, men som har et vesentlig lavere miljøavtrykk og med bedre fiskevelferd.

Framveksten av ulike lovende semilukkede, sjøbaserte løsninger i senere år understreker dette behovet. Etter vårt syn er det på tide at reguleringene videreutvikles for å i større grad legge til rette for en overgang til mer miljøvennlige løsninger for næringsaktørene som er villige til å ta sjansen på det.