Gjestekommentar

Skrevet av Stine Akselsen i Sjømat Norge. Akselsen er en av våre faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, Øyvind Kråkås i Havbrukspartner, Dag Sletmo i DNB Seafood, Sondre Eide i Eide Fjordbruk, Aino Olaisen i Nova Sea, og Gro-Ingunn Hemre, Havforskingsinstituttet.

En næring som høster av fellesskapets ressurser har et samfunnsansvar. Industrien på land skal i størst mulig grad skape aktivitet av det råstoffet som er tilgjengelig. Flåteleddet har på sin side et ansvar for å bringe dette råstoffet på land. Så enkelt – men samtidig så vanskelig.

Grunnmuren for verdiskaping i fiskerinæringa er et godt reguleringsopplegg og kvotesystem. Sjømat Norge er klare på at for å få lønnsom foredling av fisk i Norge må vi ha en differensiert fiskeflåte, som kan levere fangst av god kvalitet gjennom hele året. Vi har tilgang til store og godt forvalta fiskebestander, og det er disse ressursene som er grunnlaget for økonomisk aktivitet langs kysten. Helårige arbeidsplasser er en viktig forutsetning for at fiskeindustrien i Norge skal være attraktiv og konkurransedyktig. Ustabil råstofftilgang gjør det krevende å drive lønnsom produksjon hele året. Lønnsomme og gode arbeidsplasser i fiskeindustrien er en garanti for levende kystsamfunn.

Sjømat Norge mener det må gjøres noe med det ensidige fokuset den minste flåten har på utnyttelsen av torskekvoten. Tradisjonelt har både åpen gruppe, samt flåten i lukket gruppe, dårlig utnyttelse av sei og hysekvoten. Samtidig må det sies at 2021 er et unntak når vi ser at store deler av torskekvoten gjenstår.

Det som ikke er unntaket er at varierende og liten interesse for å fiske hyse og sei har gitt et lite hensiktsmessig og uforutsigbart reguleringsopplegg, med stor grad av overregulering, flere justeringer gjennom året og refordelinger. Vi er nok dessverre langt unna å kunne regulere disse fiskeriene med fartøykvoter.

Det er et samfunnsmessig problem at kvoten for torsk overfiskes mens mye av hysa og seien står igjen i havet. Det er et stort problem at råstoffet ikke tas opp. Sjømat Norge ønsker derfor at politikerne retter større fokus på løsninger for å få opp totalkvoten av alle arter, og ikke kun torskekvoten. Hvordan kan det ensidige torskefokuset reduseres? Et alternativ kan være å sette et omsetningskrav i andre fiskerier for at fartøyene skal få tilgang til hele sin torskekvote. Slik kan fiskerne stimuleres til å fiske mer av arter som hyse og sei, som gir viktige bidrag til aktivitet og verdiskaping for industrien på land. Dette er en modell for kvotetildeling som praktiseres i fisket etter kongekrabbe.

Et annet alternativ kan være en kvantumsgrense som er koblet opp til maksimalkvoten av torsk i åpen gruppe foregående år, og hvor fartøyet må ha fisket minst like mye av andre arter for å få full maksimalkvote av torsk året etter.

En slik regulering vil bidra til at fiskerne må bruke tid på andre fiskeslag, og at fiskere som ensidig fisker torsk tildeles en lavere kvote. Det vil også forbedre råstoffgrunnlaget for fiskeindustrien.

Som industri må man ta imot det råstoffet flåteleddet velger å ta på land. Industrien kan ikke pålegge, og flåteleddet lar seg ikke diktere. Om en fiskeindustribedrift er interessert i økte leveranser av sei eller hyse, er det i praksis lite man kan gjøre dersom leverandørene velger å ensidig prioritere fisket etter torsk.

Det er uheldig, både for industriens råstofftilgang og for utnyttelsen av samfunnets ressurser, at utnyttelsen av kvotene i de enkelte fiskeriene er varierende. Hyse, sei, lange, brosme osv. er attraktivt råstoff for industrien, og tilgjengelig også i perioder hvor det ikke nødvendigvis er mye torsk. Sjømat Norge mener vi i økende grad må sette søkelys på de rettigheter som fiskere får gjennom adgangen til å utnytte fellesskapets ressurser. Som et minstekrav bør vi kreve at tildelte kvoter blir fisket og landet. Med en rett bør det også følge en plikt.