Øystein Hage, ansvarlig redaktør IntraFish/Fiskeirbladet. Foto: Lena Knutli

Landbasert lakseoppdrett er blitt den store snakkisen på kysten og børsen, og frem til nå har omtrent alle prosjekter blitt bejublet og heiet frem. Det er knapt vært noen kritiske røster. Det er samtidig opptil den enkelte kommune å gi grønt lys til nye prosjekter, og det er heller ingen i Norge som har en totaloversikt over hva som skjer kysten rundt. Aldri før har beskrivelsen av vill vest i skjærgården vært mer beskrivende enn nå.

«Tvunget» på land

Norskekysten er den perfekte arena for tradisjonell lakseoppdrett, men de siste årene har imidlertid sterke motkrefter prøvd å begrense veksten. Derfor har ideene om lukkede anlegg på land fått vokse frem. Norske myndigheter har samtidig stimulert prosjektene med gratis konsesjoner på land. Og i tillegg har staten spredt rundt seg med millioner av såkalte nyskapingskroner. Sjelden har lommeboken vært mer åpen.

Nå ser vi konturene av politikken, og det er urovekkende å observere at landets folkevalgte ikke ser konsekvensene av egen politikk. Resultatet av liberaliseringen får store konsekvenser for kystlandskapet vårt.

All næringspolitikk er nemlig ikke til det gode, i alle fall ikke når det reguleres etter frislipp-metoden.

Bare på Vestlandet er det planlagt en rekke gigantanlegg i Tysvær, Fitjar, Øygarden, Gulen, Askvoll, Kinn og Bremanger. Mellom disse to ytterpunktene Tysvær i sør og Bremanger i nord er det kun en 279 kilometer i luftlinje, eller en 20 minutters flytur.

Runder vi Stad møter vi Salmon Evolution i Hustadvika i Romsdal. Fortsetter vi enda lenger nord vet vi at Gigante vil sprenge svaberg på Helgeland, og på Andøya er gravingen godt i gang. Listen er med andre ord. Svært lang.

Har ikke livets rett

Naturvernforbundet er den første kritiske røsten, som har spurt om ikke alle disse planene snart må ses i sammenheng.

Miljøorganisasjonen går egentlig enda lenger, og mener rett og slett at de store landbaserte prosjektene ikke har livets rett. Det er få miljøfordeler og for store kystkostnader, mener Naturvernforbundets leder Truls Gulowsen.

Uansett hva du måtte mene om lakseoppdrett på land, er det én ting som skiller seg fra oppdrett i sjø – og det er at endringene som gjøres i naturen er irreversibel. Det vil altså si; er et svaberg først sprengt bort så er det sprengt bort. Til sammenligning kan en merd i fjorden både flyttes og fjernes. Etter en periode vil naturen fjerne alle spor etter oppdrett i området.

Synspunktene til Naturvernforbundet bør derfor hverken politikerne eller næringen kimse av. Å bygge ut strandsonen slik vi holder på med nå, er ikke bærekraftig. Vi bør heie på mer lukket produksjon, og noe av aktiviteten kan gjerne drives på land, men uten en helhetlig politikk og forvaltning av strandsonen er Norge på ville veier.

Et nasjonalt ansvar

Dette ansvaret må dagens regjering se og ta. Hver nybygging kan ikke lenger kun være er kommunalt anliggende. Noen må ta et nasjonalt ansvar. Se landet under ett.

Norskekysten er velegnet for lakseproduksjon, men det kan ikke være bare i sjøen næringen skal reguleres. Det er også underlig at vilkårene for å bygge på land er bedre enn å drive med lukket oppdrett i sjø. Det er slike prosjekt som setter lavest miljøavtrykk, totalt sett.

Derfor må virkemiddelbruken snus, fra land til sjø. Det er i sjø de lukkede konsesjonene burde vært gratis, ikke på land.

Dersom vi ikke tar grep, vil både våre barn og barnebarn spørre oss hva vi tenkte på som lot sprengladningene gå til værs på annenhver holme oppover kysten. All næringspolitikk er nemlig ikke til det gode, i alle fall ikke når det reguleres etter frislipp-metoden.