Gjestekommentar

Skrevet av Atle Eide. Han er investor, rådgiver og har en rekke styreverv. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Schødt og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Som nyvalgt leder av regjeringen stiller han spørsmålet som så mange har undret seg over og som «Laksekommisjonen» nå skal svare på: «Når mistet vi det enorme potensial som alle snakket om for oppdrettsnæringen i Norge? Når forsvant visjonen om millioner av tonn bærekraftig og fornybar produksjon av laks»

«Jeg vil ha svar» sier den unge, dynamiske statsministeren, som representerer den nye miljøalliansen på Stortinget. «Jeg vil rett og slett vite hva det var som gikk så alvorlig galt».

I dette året, 2050, har landets nasjonalforsamling nettopp fått fremlagt den etterspurte rapporten fra «Laksekommisjonen». Et arbeid gjort på oppdrag fra Finans-, Miljø- og Hav- departementet. Tittelen på rapporten er; «Potensialet for produksjon av bærekraftig mat som aldri ble tatt ut». Rapporten er en knusende dom over en næringspolitikk og næringsutvikling som gikk fullstendig feil. Om en næring hvor Norge hadde en ledende posisjon og «eide» kompetansen, men som aldri fikk tatt ut sitt potensial.

Norge mistet vekstmuligheter

Rapporten konstaterer at veksten i det globale sjømatkonsumet ble betydelig. Akkurat som FAO slo så ettertrykkelig fast i sin 2020-analyse. En detaljert analyse av EU, norsk laks sitt hovedmarked i 2020, viser en 4 prosent årlig vekst siden 2020. Som gir en konsumvekst av sjømat i EU på formidable 30 millioner tonn, siden 2020.

Denne veksten Norge skulle ta sin del av når potensial for lakseproduksjon ble anslått til godt over 5 millioner tonn. I 2020 var kun villfanget tunfisk større enn laks og villfanget torsk kom på 3. plass. Konsumet av sjømat ellers i verden kan vi lese i rapporten til «Laksekommisjonen», har hatt en sterkere vekst enn EU. Særlig USA og Kina viser en astronomisk høy vekst i sjømatkonsumet over de siste 30 årene. Vi var ikke med på den heller.

I stedet for å ta vår andel av denne planlagt veksten, er laks fra Norge den store taperen.

Og som alle prognoser for over 30 år siden kunne fortelle: Nesten hele veksten kommer fra oppdrettet sjømat. Vill tunfisk og vill torsk hadde selvsagt ikke mulighet for å vokse; nesten hele denne konsumveksten kommer fra forskjellige oppdrettsarter – med opprinnelse i Asia, Afrika og ikke minst landbaserte anlegg spredt utover EU, hvor nå også Ukraina er et stolt medlem. Og HAV utenfor USA, UK, Færøyene og Kina.

Fikk ikke tilgang på areal

Volumet av norsk laks er som det var den gangen. Etter 2026 stoppet veksten. Det var en imponerende vekst fra 1990 til 2000, også sterk vekst fra 2000 til 2010. I perioden 2010 til 2020 avtok produksjonsveksten. Før vi gikk inn i en fase med helt ubetydelig vekst, tidvis nedgang mellom 2020 og 2030. Deretter ble det nesten stopp i veksten for tradisjonelt oppdrett. Produktet hele verden ville ha mer av, var det ingen i Norge som ga areal til, slår rapporten fast.

Og som «Laksekommisjonens» leder; partilederen i det ledende Grønne partiet; så riktig sa det i sitt innlegg på Stortinget: «Den Norske oppdrettslaksen var kanskje den sunneste og mest miljøeffektive av alle oppdrettsarter, men det var for få i Norge som ville gi plass til produksjonen».

Og han forsetter; «Det ble umulig å forhindre at produksjonen etter hvert som RAS teknologien fungerte ble flyttet til landbaserte anlegg». «Hvordan kunne vi» legger han til, «ledende som Norge var på prosessindustri, unngå å se at det bare var et tidsspørsmål og noe kapital som skulle til, før landbasert laks ble virkelighet?»

Byråkratiske prosesser

Kommisjonen sier videre at omfattende og tidkrevende byråkratiske prosesser bidro til at mye av veksten til havs havnet i andre land. Tett på store markeder og hvor viljen til å gi areal og støtte til industriutvikling var større.

«Da er det en mager trøst», avslutter kommisjonslederen sitt innlegg til nasjonalforsamlingen, «at det ble norsk kapital, norsk kompetanse og norsk teknologi som støttet utviklingen internasjonalt og som fremdeles er sentral i den globale sjømatbransjen».

Statsministeren tar ordet avslutningsvis, denne kalde januarmorgenen i 2050 og kaller det som har skjedd, en «nasjonal katastrofe». «Vi må få på plass en laksenæringens havarikommisjon» og understreker: «Vi må se om det er noe som lar seg reparere samt lære av hva som gikk galt. Sjømatveksten forsetter og kysten skriker etter arbeidsplassen nå som oljeindustrien nesten er historie».

«Jeg vil ha svar på hva skjedde når dialogen mellom myndigheter, lokale interesser, miljøvernere og tunge næringsinteresser så til de grader sporet av. Hvorfor vi alle ble mer opptatt av å finne feil enn finne løsninger, hvorfor ble tempo redusert, snarere enn å skape fremdrift. Hvorfor ble det ikke søkt etter nye løsninger og ny teknologi, snarer enn konservere og bevare det gamle», avslutter statsministeren på vegne av regjeringen og miljøkoalisjonen.

Epilog

Usannsynlig utvikling? Skremsel? Vi får se. Men det trenger ikke gå slik. Vi må bruker summen av kunnskap oppdrettsnæringens verdikjede besitter. Digital teknologi, lukket oppdrett i sjø, resirkuleringsteknologi for å redusere tiden i sjø, areal til havoppdrett, før andre land starter.

Lus, sykdom og dyrevelferd mer i fokus. Fagmiljøene og næringen må ha praktiske løsninger og konsesjonsregimene spiller med drevet av en felles visjon – klart definert av regjeringen.

Næringen og alle deler av det offentlige Norge – politikk og byråkrati må dele en visjon om bærekraftig vekst innen havbruk. Myndighetene må bli modige og beslutningssterke, samtidig som man må innse at ting haster. Ellers skapes ikke bærekraftige industriarbeidsplasser og ditto ringvirkninger. I 2050 kan vi ikke alene lene oss mot oljen.