Skrevet av Sigrid Ratvik Østvik i Advokatfirmaet Schjødt. Østvik er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide, Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
For havbruksnæringen har de siste tolv månedene vært et virvar av rotete prosesser, med uklare og skadelige uttalelser fra sentrale politikere. Resultatet – en total mangel på forutsigbarhet rundt de økonomiske og akvakulturregulatoriske rammebetingelsene for Norges nest største eksportnæring – er ikke holdbart.
Normprisråd og andre «teknikaliteter»
Sist ute er diskusjonen om normprisråd. Innvendingene mot forslaget har vært mange og er godt begrunnede. Risiko for at oppdretterne kan ende opp med å betale skatt av inntekter de ikke har, manglende samsvar mellom kart (normpris) og terreng (salg av oppdrettsfisk), tvil rundt konkurranserettslige forhold, samt bekymringer knyttet til omfattende rapporteringskrav og ressurskrevende byråkrati er bare noen av momentene som har blitt trukket frem i høringssvarene.
Av strategiske hensyn hadde regjeringen gjort klokt i å komme med noen avklaringer på tampen av valgkampen. I det minste kunne representantene utvist forståelse for at situasjonen er krevende, og med det bidratt positivt til dialogen og samspillet mellom havbruksnæringen og myndighetene.
I stedet omtaler næringsminister Jan Christian Vestre det foreslåtte normprisrådet som en teknikalitet på Dagsnytt Atten. At Vestre, som har ansvar for å utforme en fremtidsrettet næringspolitikk, avfeier selve grunnlaget for skatteberegningen som en teknisk bagatell, viser at han verken forstår seg på realitetene langs kysten eller de virkningene som grunnrenteskatten har for oppdretterne og leverandørindustrien, som rammes særlig hardt. Det er verken relasjonsbyggende eller spesielt tillitvekkende.
En rekke regulatoriske baller i luften
Fiskeriminister Bjørnar Skjæran har lovet avklaringer rundt skatteregimet for havbruk til havs i forbindelse med statsbudsjettet som legges frem i oktober. Hvis ambisjonene om å legge til rette for vekst i havbruksnæringen er reelle, bør avklaringene innebære grunnrenteskatt fra start, når grunnrenteskatten først er vedtatt for ordinær produksjon i sjø.
Samtidig er det knyttet stor spenning til hvilke forslag Havbruksutvalget vil presentere i sin rapport når denne kommer i løpet av september. At det gjøres et grundig og omfattende arbeid med å kartlegge og vurdere utformingen av et helhetlig regelverk for akvakulturtillatelser er i utgangspunktet positivt. Men allerede før rapporten er lansert, har den ført til unødvendig usikkerhet for de akvakulturregulatoriske rammebetingelsene.
Fristen for å legge frem rapporten ble først utvidet med seks måneder. I lys av behovet for avklaring er dette i seg selv uheldig. Deretter kom bestillingen fra utvalget om en ekstern juridisk vurdering av adgangen til å innføre tidsbegrensning på eksisterende tillatelser. Så la regjeringen hele ordningen med miljøteknologitillatelser på is i påvente av Havbruksutvalgets rapport. Hvilke prosesser som vil settes i gang etter at rapporten er lagt frem, og hvor lang tid dette vil ta, gjenstår å se. Rapporten i seg selv vil ikke løse noen av utfordringene næringen står overfor. Det krever at departementet setter av tilstrekkelige ressurser og involverer næringen i utformingen av et fremtidig, helhetlig regelverk.
Skjebnehøst for flere
Å skattlegge havbruksnæringen på grunnlag av faktiske inntekter og kostnader vil være et enkelt grep for å bidra til forutsigbarhet og vekst i havbruksnæringen fremover. Rutinene for innrapportering og kontroll av faktiske priser må uansett etableres for 2023. Det er vanskelig å se hvilken fordel samfunnet vil få ved at beregningsgrunnlaget for lakseskatten fastsettes med utgangspunkt i en normpris fremfor å bygge videre på den modellen som allerede blir implementert i år. Om man i tillegg la inn et sjablongfradrag, i tillegg til dokumenterte kostnader, ville man oppnådd et forsiktighetsprinsipp som effektivt vil hindre en svært skadelig overbeskatning av inntekter aktørene ikke har på merdkanten.
Spørsmålet er om politikerne vil gripe sjansen til å ta ned noe av usikkerheten de har skapt for havbruksnæringen i tiden fremover, eller om de vil fortsette å tviholde på en skattemodell de ikke virker å forstå rekkevidden av.
Det ligger an til å bli en skjebnehøst for både havbruksnæringen og regjeringen. Men hvis politikerne ikke har tatt innover seg innspillene i høringsrunder og debatt det siste året, så kan det i hvert fall se ut til at de får mulighet til dette natt til tirsdag når stemmesedlene langs kysten skal telles opp.
