Dette leserinnlegget er skrevet av Anna Ljunggren, daglig leder i Nettverk for kyst- og fjordkommuner (NFKK).
Det kan se slik ut etter at regjeringspartiene Høyre og Venstre gir tommelen ned for slik beskatning, mener Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK), som også mener og har ment at dette er fornuftig.
Men det som nå har skjedd må vel kunne betegnes som meget spesielt, all den tid det var de samme partier og den samme regjering som tok initiativ til å få utredet en slik beskatning.
Det er uklart hva som nå blir skjebnen til den bestilte utredning. Men det er viktig å merke seg at Stortingets behandling av regjeringas forslag om grunnrente i juni i fjor, ga følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen om å nedsette et partssammensatt utvalg som skal utarbeide en NOU som behandler ulike former for beskatning av havbruksnæringen, herunder produksjonsavgift, og grunnrentebeskatning/ressursrenteavgift. Ett av målene med utredningen er at vertskommuner skal sikres stabile og forutsigbare årlige inntekter for bruk av areal og for å tilrettelegge for nytt areal når det ikke er vekst.» (vår understreking).
Flertallet på Stortinget er altså enige om det som har vært NFKK’s krav gjennom snart 10 år, nemlig: «Vertskommunene skal sikres stabile og forutsigbare årlige inntekter for bruk av areal» osv.
Vi forventer at de øvrige deler av Stortingets vedtak blir fulgt opp, og at det kommer en mer presis avklaring på om det skal brukes mer ressurser på å utrede en statlig grunnrentebeskatning som det ikke synes å være tilstrekkelig politisk flertall for å gjennomføre.
NFKK er glad for erkjennelsen at det koster å legge til rette for oppdrettsvirksomhet, som har kommet frem den senere tiden.
Havbruksfondet er en god modell, men den har noen svakheter. Først og fremst gjelder dette at det er inntekter som er avhengig av vekst, og hvem kan garantere for det? Samtidig kan det være betenkelig med en slik avhengighet, fordi det kan føre til at man blir trigget til å gå på akkord med bærekraft knyttet til de biologiske begrensninger som må respekteres. Derfor må kommunen også sikres inntekter som er uavhengig av vekst.
Det er grunn til å minne om at det på langt nær blir betalt for all vekst. Den nye ordningen med gratis utviklingstillatelser representerer mange ganger den veksten som ble auksjonert i 2018.
Og nettopp det at de er gratis; det har jo medført tidenes mest populære objekt å søke på, ja noen kaller det «tidenes mest populære skjønnhetskonkurranse».
Prinsipielt mener NFKK at det handler om lakseoppdretternes eksklusive rettigheter til å legge beslag på og bruke sjøareal i den kommunale sjøallmenningen. Denne eksklusiviteten representerer en økende knapphetsfaktor, fordi de biologiske begrensningene som er og vil være til stede gir behov for å opprettholde og kanskje forsterke reguleringene. Dermed kan det vel også være grunn til å tro at etterspørselen vil fortsette å øke mer enn produksjon og tilbud. Effekten av det man da kan kalle en reguleringsrente blir dermed opprettholdt, med fortsatt ekstraordinær fortjeneste og avkastning til næringsaktørene og eierne som resultat.
NFKK er opptatt av å bidra til å sikre en fortsatt bærekraftig vekst innen lakseoppdrett. Det betyr at naturens og biologiens rammevilkår må opprettholdes som viktigste reguleringsfaktorer. Og det igjen betyr at sjøarealene må forvaltes på en langsiktig og ansvarlig måte. Dermed må også kommunene passe seg for ikke å bli kortsiktig, motivert av gevinst som kun knyttes til vekst.
Det er rimelig at mest mulig av verdiskapingen beholdes på kysten, og at lokalsamfunn og kommuner får noe tilbake for sin tilrettelegging.
La oss håpe at det nesten uvirkelige ikke skjer. Som for eksempel at naturen og biologien slår hardt tilbake, og det blir ikke bare stopp i veksten, det går enda verre. Eller at handelspolitiske forhold, slik man har opplevd flere ganger, gir utestengelse fra markeder over natten. Hva kan i verste fall skje da? Hvem er det da som først og fremst betaler prisen? Jo, de som mister sitt daglige arbeid, og kommuner og lokalsamfunn som står igjen med brukket ryggrad og lysene slukkes. Av dette kan man vel også avledes at det er først og fremst kommuner og lokalsamfunn som må få noe igjen for sin risikotagning, for sin tilrettelegging og avståelse av knappe naturgoder.
Når to av regjeringspartiene nå har landsmøtevedtak mot innføring av grunnrentebeskatning, vedtak som er stikk motsatt av mandat til havbruks-skatteutvalget, mener NFKK at mandatet snarest må revideres.
Dette for å sikre at arbeidet nå rettes inn mot en produksjonsavgift som beregnes ut fra faktisk produksjon den enkelte aktør har årlig. Dette ivaretar Stortinget bestilling om at vertskommuner skal sikres stabile og forutsigbare årlige inntekter for bruk av areal og for å tilrettelegge for nytt areal når det ikke er vekst.
---
