Gjestekommentar

Skrevet av Halfdan Mellbye i firmaet Sands. Mellbye er en av IntraFish sine faste bidragsytere. De andre er: Øyvind Kråkås i Havbrukspartner, Stine Akselsen i Sjømat Norge, Dag Sletmo i DNB, Sondre Eide i Eide Fjordbruk, Aino Olaisen i Nova Sea og Havforskningsinstituttet.

Med det mener jeg at enkelte av de regelverkene som styrer næringen har mangler av helt grunnleggende karakter som det må ryddes opp i. Det er mangler som innebærer at regelverk og forvaltning står i veien for den utviklingen som regjeringen og Stortinget ønsker. Jeg skal her presentere 4 slike regelverksutfordringer knyttet til de ulike teknologiske løsningene som er aktuelle for fremtidig matfiskoppdrett.

Halfdan Mellbye Foto: Sands

For «tradisjonelt» merdoppdrett i sjøen er de store utfordringene knyttet til trafikklyssystemet. En meget uheldig side ved dette systemet er at storting og regjering, i sin iver etter å lage et system det er enkelt å forstå, har laget et system som uriktig stempler deler av næringen som miljøskadelig. Dette kan få store negative konsekvenser både innenlands og internasjonalt, og systemet bør straks endres slik at man unngår de uriktig stemplende betegnelsene – selv om mye av skaden her antakelig allerede har skjedd.

For landbasert oppdrett er et stort problem at kravene for å få tillatelse er uakseptabelt uforutsigbare. Det kan illustreres ved en av de avslagene fra Mattilsynet på søknad om tillatelse for slikt oppdrett som nylig er kjent. Jeg ba om innsyn i vedtaket, og dette viser at søkeren hadde brukt en rekke vel kvalifiserte konsulenter for å utrede og beskrive anlegget for Mattilsynet. Allikevel avslår tilsynet søknaden fordi anlegget ikke er godt nok beskrevet slik at Mattilsynet er trygg på at det vil gi tilstrekkelig sikkerhet for fisken. Dette er ikke en holdbar situasjon om myndighetene ønsker å legge forholdene til rette for at landbaserte oppdrettsanlegg kan realiseres. Da må det settes forutsigbare krav slik at både investorer, utbyggere og fagkonsulenter vet at de vil få tillatelse fra Mattilsynet om de designer og bygger et anlegg som oppfyller klart beskrevne krav.

For lukket oppdrett i sjøen er problemet at det er et ulogisk skille mellom landbaserte anlegg (som selvsagt er lukkede) og lukkede sjøanlegg. Landbaserte anlegg har krav på tillatelse om de oppfyller myndighetenes minstevilkår og må ikke betale noe for biomassen. Det lukkede sjøanlegget må kjøpe biomasse fra kommersielt oppdrett i sjø – og er underlagt det samme regimet som åpne anlegg i sjøen. Det er relativt enkelt å forstå dette regimet om man kjenner den historiske utviklingen, men i dag fremstår det som en ulogisk forskjellsbehandling – og i tillegg som en regulering som bremser utviklingen av lukkede sjøanlegg.

For oppdrett til havs er problemstillingen at man skal etablere et hensiktsmessig reguleringsregime. Fordelen er her at det er en alminnelig erkjennelse av at reguleringene må lages og er nødvendige for å få til den utviklingen man ønsker.

Felles for de fire utfordringene jeg her har skissert er at de ikke bare trenger politiske løsninger. Det trenges også godt praktisk regelarbeid og målrettet styring av den forvaltingen som skal håndtere reglene. Jeg tror det er helt nødvendig om vi i Norge skal lykkes med utviklingen av akvakulturnæringen i de nærmeste årene.