Skrevet av Sigrid Ratvik Østvik i Advokatfirmaet Schjødt. Østvik er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide, Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Det er næringsaktørene som har det overordnede ansvaret – for driften og for fisken. Men på enkelte områder gjør regelverket det vanskelig å forvalte dette ansvaret på en tilstrekkelig god måte. Vi ser blant annet at behandlingene som gjennomføres for å overholde lusekravene bidrar til betydelige velferds- og helseutfordringer for fisken.
Selv om det skjer uønskede hendelser knyttet til velferd og helse i næringa, er mitt klare inntrykk at både de som jobber på anleggene og de som tar beslutningene i selskapene er opptatt av at fisken skal ha det bra.
Likevel – dødelighetstallene og enkelthendelsene vi har sett nå i det siste er ikke akseptable, og velferdssituasjonen er noe oppdretterne både må og ønsker å få kontroll over. Spørsmålet er hva som må til? Svaret på det er sammensatt, ettersom det er snakk om et gjennomregulert område med mange detaljkrav og biologisk produksjon med ytre påvirkninger.
Pågående regelprosesser
Det er satt i gang noen regelprosesser, men det er uklart hva som blir utfallet av disse. Lakselusforskriften som ble sendt på høring i 2020 er utsatt inntil videre, og Nærings- og fiskeridepartementet arbeider med en ny dyrevelferdsmelding.
I NOU 2023: 23 fremheves bedre lokalitets- og driftsstruktur som det viktigste grepet for å sikre at fiskevelferd og -helse ivaretas tilstrekkelig i et fremtidig tillatelsessystem. Utvalget drøfter også ulike virkemidler som valg av antallsbegrensning i stedet for MTB, avgift på dårlig fiskevelferd, avgift i stedet for avlusning, innlemmelse av fiskevelferd som indikator i trafikklyssystemet og andre handlingsregler for kapasitetsjustering basert på velferdsindikatorer. Formålet med disse virkemidlene er å skape tilstrekkelige insentiver for oppdretterne til å ta vare på fisken. Det er imidlertid ikke mangel på insentiver for å ivareta fiskevelferd som fører til utfordringer, men et mangelfullt forvaltningssystem. God fiskevelferd er tross alt nøkkelen til gode resultater.
Problemstillingene rundt lakselus og sykdom er for komplekse til at økonomiske insentiver alene vil være nok. Vi trenger et regelverk som legger til rette for bedre og mer fleksibel lokalitetsutnyttelse. Og vi trenger et regelverk som i større grad implementerer funksjonskrav i driften.
Klare mål, fleksible midler
Funksjonskrav er, i motsetning til detaljkrav, mer generelle, og angir typisk en overordnet standard eller et mål som skal oppfylles. Et eksempel er akvakulturdriftsforskriften § 5 som stiller generelle krav til forsvarlig drift.
Lusegrensene er eksempler på detaljregulering. Og det er mange fordeler med detaljkrav. Objektive kriterier skaper forutsigbarhet for næringsaktørene, samtidig som det er effektivt for forvaltninga å håndheve.
Funksjonskrav er imidlertid mer skjønnsmessige, og sånn sett også mer diffuse. Samtidig gir det større fleksibilitet og legger til rette for en dynamisk forståelse i lys av teknologisk utvikling og ny kunnskap om fiskens velferd og helse. Rigid håndheving av detaljkrav vil i mange sammenhenger føre til at ulike hensyn krysses og gir uheldige resultat.
Ansvarliggjøring og løsningsorientert utvikling
Detaljkrav som slår feil ut i praksis utgjør ikke bare en risiko for fiskevelferd og -helse. Det er også en kime til frustrasjon i næringa, og noe som kan gå utover tilliten til myndighetene. Generelle funksjonskrav som innebærer en tydeligere ansvarliggjøring av aktørene, vil kunne føre til en sterkere opplevelse av eierskap til kravene, og dermed også høyere grad av etterlevelse, samt treffsikkerhet med hensyn til den konkrete risikoen.
Man kan tenke seg at man, i stedet for absolutte lusekrav, i større grad overlater vurderingene av om det vil være nødvendig og forsvarlig å avluse til oppdretter. Regelmessige, etterprøvbare, konkrete og helhetlige forsvarlighetsvurderinger vil kunne være et godt alternativ til det systemet vi har i dag.
Havbruksnæringen har til enhver tid ledet an i utviklingen av driftsmetoder og teknologi. Med litt regulatorisk tilrettelegging, er jeg sikker på at den også vil klare å finne gode løsninger for dagens velferdsutfordringer.
