Vossolaksen var i fokus i forrige nylig der Ole Kristian Skorve og Nils Inge Hitland pekte på at kraftregulering av vassdraget har negative effekter for Vossolaksen.
har skrevet dette debattinlegget. Han er tidligere oppdretter, er utdannet biolog og driver bloggen Aquablogg.
Saken ble fulgt opp av intervjuet med Norce-forskere og BKK om saken. Skorve og Hitland fikk deretter tilsvar i Fiskeribladet 7. februar fra fire forskere ved Norce, Bjørn Barlaup, Eirik Straume Normann, Knut Wiik Vollset og Helge Skoglund. I likhet med Sissel H. Mykletun fra BKK likte de ikke kritikken.
Den egentlige grunne
Ingen av disse oppslagene peker på den mest sannsynlige årsaken til at bestanden brøt sammen i løpet av et par år på slutten av 1980-tallet. Det er ikke slik at tilbakegangen kom gradvis over flere år. Vi snakker om en kollaps i løpet av kort tid. Allerede dette burde fått forskerne til å tenke i andre baner enn lakselus og rømt oppdrettslaks, men forskningsledelsen ved Norce har fremdeles et enøyd fokus på disse faktorene. De er kanskje for unge til å vite at lakseoppdrett i Osterfjorden brøt sammen samtidig med Vossolaksen.
På 1980-tallet ble det etablert flere oppdrettsanlegg i indre og midtre deler av Osterfjorden. Anleggene var plaget av omfattende dødelighet som inntraff år om annet om våren og forsommeren. Omkring 1990 ga de fleste oppdretterne opp, og flyttet lenger ut i fjorden og til andre fjorder. De som ble igjen satset på regnbueaure ytterst i de midtre fjordavsnittene, eller laks helt ytterst mot kysten. Regnbueauren taklet miljøforholdene som drepte laksen bedre.
Aluminium omformet til gift
Årsaken til den omfattende dødeligheten som rammet oppdrettslaksen ble ikke forstått før mange år senere, da det ble klarlagt at såkalt labilt aluminium drepte laksen. Utvasking av aluminium under vårflommen ble på denne tiden forsterket av syrenedfall i form av sur nedbør.
Aluminiumen ble omformet til en giftig variant i såkalte blindsoner, spesielt der elvevannet blandet seg med sjøvann i de indre og midtre delene av Osterfjorden. Dette har ikke blitt bedre i senere år som følge av redusert sur nedbør. En NIVA-rapport påviste faktisk at det er blitt verre siden 2010.
«Seibelte»
De vellykkede slepeforsøkene av Vosso-smolt ut til kysten utenfor Osterfjorden, forbi det enkelte forskere og sportsfiskere ynder å kalle lusebeltet, har mest sannsynlig sammenheng med at slepesmolten ble mindre eksponert for giftig aluminium og predatorer.
På 1970-tallet ble det gjennomført tilsvarende slepeforsøk i andre fjorder, nettopp for å beskytte smolten mot predasjon. Effekten var omtrent den samme da som nå: vesentlig bedre gjenfangst. På 70-tallet gikk lusebeltet under navnet seibeltet, som nok er en mer presis betegnelse den dag i dag.
Endret strømbilde
På toppen av smoltens problemer når den kommer ut i fjorden, har det vist seg at storparten dør i løpet av vandringen gjennom Evangervatnet. Det er sannsynliggjort at Evanger kraftverk har endret strømbildet i vatnet, og at dette fører til at smolten får så lang oppholdstid her at den utsettes for høy predasjon. Det er heller ikke umulig at labilt aluminium fra Teigdalen kan mobiliseres til en giftig form når dette blandes med vannet fra Vosso.
Evanger kraftverk ble satt i drift allerede i 1969, og modifisert i 1977. Altså lenge før Vossolaksen kollapset. Sammenhengen mellom kraftverket og bestandskollapsen er derfor ikke enkel og grei. Det som derimot er enkelt og greit, er at lusa ikke har skylda for Vossolaksens misære.
