På samme måten som bonden tar runden i fjøset for å forsikre seg om at dyra har det bra, tar også røkteren sine runder på merdkanten for å få bekreftet av tilstanden til fisken er god. Likhetene er mange, men det er også vesentlige forskjeller. Både bonden og røkteren vil få bekreftet at de gjør en god jobb ved å se at dyrene har det bra, men utfordringene med å sikre god fiskehelse og velferd er på mange områder høyst ulike. Den største forskjellen er selvsagt at bonden har sine dyr på land, og røkteren har sine i vann.
Kommentaren er skrevet av Øyvind Oaland, styremedlem i Sjømat Norge og leder av Sjømat Norges topplederforum for biosikkerhet i Sjømat Norge.
Fisken holdes i vann, og vannet er en transportvei for agens - altså virus, bakterier og parasitter. Enten vannet strømmer gjennom en merd eller blir pumpet gjennom et kar. Bonden kan stenge fjøsdøra, men røkteren kan ikke kontrollere vannet like enkelt. I disse omgivelsene er både villfisk bærer av mulige sykdomsfremkallende agens, og vannstrømmen fra annen oppdrettet fisk mulig smittebærer.
For å holde smittepresset så lavt som mulig finnes det selvsagt tiltak som oppdretterenkan iverksette. Like viktig er behovet for samhandling med kolleger på andre lokaliteter og selskaper for å redusere sannsynligheten for negativ påvirkning fra fisk som er bærer av sykdomsfremkallende agens.
Koronapandemien har i høyeste grad lært oss viktigheten av håndhygiene, krav til avstand og bruk av munnbind. For havbruksnæringen er det andre tiltak som trengs for å redusere smittepresset. Arbeidet med å identifisere og implementere disse tiltakene haster å komme i gang med. Derfor har Sjømat Norges havbruksmedlemmer satt ned et topplederforum for biosikkerhet. Dette arbeidet tar vi på aller høyeste alvor og ut fra en annerkjennelse av at det er viktig at nettopp næringsaktører går sammen å definere hvilke tiltak som er effektive, og praktisk og økonomisk mulig å gjennomføre.
I mandatet til denne gruppen står det blant annet følgende: « … bes gruppen utarbeide et omforent målbilde for å styrke smittesikringen i norsk laksefiskproduksjon og tiltak som bør prioriteres for å styrke smitteforebygging i norsk laksefiskproduksjon basert på strategien om koordinert innsats fra selskapene.»
Etableringen av biosikkerhetsutvalget kommer altså ut fra et ønske fra havbruksselskapene om at fisken skal holde seg frisk, både fordi dette er viktig bidrag til god fiskevelferd, men også fordi god fiskehelse er god økonomi. Arbeidet vil likevel være krevende fordi dette vil måtte innebære endringer i produksjonsrutiner, endring i organisering av produksjonen, investeringer i nytt utstyr, etablering av ny kunnskap og behov for kompetanseutvikling.
Dette er krevende, men nødvendig arbeid. Nettopp derfor er det viktig at forslag til løsninger er godt forankret i hele næringen, at de er realistiske og at det legges opp til en gradvis innfasing. Dette er også hensyntatt i mandatet til biosikkerhetsutvalget "Gruppen skal utarbeide en handlingsplan med konkrete tiltak inkludert en tidslinje for foreslått gjennomføring. Det forutsettes at gruppens forslag og tidsplan baseres på målet om en prioritert og realistisk implementeringsplan.»
Havbruksnæringen vil ikke hermetisk lukke noen fjøsdør, verken for tradisjonelt oppdrett eller for semilukka anlegg. Men med felles innsats, evne og vilje skal vi finne og lukke dørene for smittespredning i fiskens element.
