Denne kommentaren er skrevet av IntraFish-journalist, Rachel Mutter.
Som et britisk barn på 80-tallet, besto dietten min for det meste av ferdig pommes frites, fiskepinner, ost på skive og agurkskiver.
Frukt var epler, plommer og bær om sommeren. Ananas og mangoer var ikke til å se med mindre de var på boks. Og ikke engang i blikkboksen kunne du finne tusenårsgenerasjonens favoritter som mandelmelk og avokado.
Mat var enklere, sesongbasert, langt mindre variert, og langt mer lokalisert.
På samme måte, reiste folk sjeldent lengre enn bilen eller toget kunne ta dem med. Fly var for rikfolk, og jeg forlot ikke Storbritannia før jeg var 14 år gammel, og da var det på en ferge til nærmeste vestkysten av Frankrike det var mulig å komme seg til.
Eksplosjonen av budsjettbilletter i flyindustrien endret alt det. Plutselig hadde folk rå til å reise fjerne strøk og smake på utenlands mat. Og med det, kom det en enorm økning i bagasjerommene på passasjerfly. Og omtrent over natten, har tilførsels- og etterspørselssyklusen for importert mat blitt født.
Eksport til og fra fjerne markeder har gjort verdikjeden sårbar
Dette skiftet åpnet bokstavelig talt opp en helt ny verden for matprodusenter, og skapte nye markeder hvor kunder var mer enn villige til å kjøpe og prisene var bedre.
Det hadde ikke lenger noe å si at alle i lokalbygden din var lei av kiwiene dine. Her var den en fersk grense som skulle erobres.
I dag, og spesielt i Vesten, kommer folk flest sine måltider fra hundrevis, om ikke tusenvis av mil unna, fordi billig masseproduksjon i utviklingsland tjener på verdikjeden.
Dette har ikke bare gjort enorm skade på miljøet, men har også gjort verdikjeden sårbar og temperamentsfull, samt veldig mottagelig for avbrytelser i form av globale hendelser som politikk og pandemier.
Sjømat er spesielt sårbar i en verden med portforbud
Veitransport av et lass med epler kanskje forsinkes av nedstengning og portforbud, men vil komme frem i god behold til supermarkeder innen en viss radius. En container full med fersk fisk, som er avhengig av transport derimot, er en veldig annen historie.
Det finne løsninger på dette problemet, som verdens største sjømateksportører har funnet, men de kommer med ekstra kostnader og vanskelige spørsmål om levedyktigheten til langtransportert mat.
Om noe er blitt tydelig i denne sjokkerende nye verden vi nå er i, er det at effektene av globale katastrofer varer lenge etter nedstengninger, portforbud og reiserestriksjoner.
Om en ser vekk fra at det dreper enorme mengder med folk og knebler økonomier og industrier, bringer dette viruset med seg et ukomfortabelt spørsmål som henger faretruende over det løpske toget av massekonsumentisme som har omfavnet verden.
Oppdrett av andre arter enn laks er spesielt hardt rammet av pandemien
Med en så uhåndterlig avhengighet av eksportmarkeder vil avbrudd av enhver form – politisk, logistisk eller biologisk – skape et enormt problem. Det er bare til å spørre indiske rekeoppdrettere som nå desperat prøver å trylle frem et marked for produktet sitt i landet, mens de ser på den amerikanske serveringsindustrien kollapse. Eller kinesiske tilapiaoppdrettere, vietnamesiske pangasiusprodusenter eller kanadiske hummerfiskere.
De har alle sammen sett eksportmarkedene de bygget imperiet sitt på, forsvinne over natten og sitter nå igjen stirrende inn i et intet av voksende biomasse og fullt kjølelager.
Globalisering har gjort oss sårbare
Globalisering har vært artig. Det har skapt enormt mange muligheter for erfaringer, handel og fremgang, men et dyrevirus har revet bort sløret av begeistring og avslørt buken av sårbarhet og kaos.
Vi mennesker var et dyr designet for fremgang og internasjonalisering og jeg er ikke av oppfatningen av vi burde gå tilbake til De mørke århundrer og bygge murer, men det vi har nødt til å gjøre, er å ta et stort steg tilbake og undersøke hver del av hvordan vårt kundemiljø fungerer og hvorfor.
For sjømat, og all annen matproduksjon, er jeg ikke i tvil om at det vil bety at vi må finne markeder nærer hjemmet, for å stabilisere og sikre verdikjeder og beskytte miljøet vi så tøylesløst har ødelagt.
Det finnes fremdeles et sted for eksport, selvfølgelig, men de burde være et tilskudd til lokal tilførsel, ikke i stedet for dem. Og kostnader burde bli tatt i betraktning for et større karbonavtrykk.
Fremdeles mange muligheter
Alderen av billig, importert mat må avslutte og erstattes med en mer pliktoppfyllende holdning, for å skape ansvarlig føde for samfunn og miljøet.
Nå er tiden hvor nye teknologier virkelig kan skinne, og tillate for matproduksjon i nære markeder med sporbarhet, biosikkerhet og muligheter for en fargerik og variert diet produsert på dørtersklene våre.
Koronaviruset har kanskje snevret inn banen vi spiller på, men jeg har ingen tvil om at den banen fremdeles er full av velstand og muligheter.
Les også:
