Gjestekommentar

Skrevet av Dag Sletmo i DNB. Sletmo er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Aino Olaisen i Nova Sea. Olaisen, Sondre Eide i Eide Fjordbruk, Halfdan Mellbye fra advokatfirmaet Sands, Stine Akselsen i Sjømat Norge, Øyvind Kråkås i Havbrukspartner, Ingrid A. Johnsen og Gro-Ingunn Hemre, begge fra Havforskingsinstituttet.

Man kan jo (dessverre) ikke gå til advokat med alt, og det er derfor nyttig å ha noe kunnskap om sentrale forvaltningsrettslige prinsipper som er relevante i alle saker. Et slikt sentralt prinsipp er kravet om forholdsmessighet.

Helt enkelt innebærer dette prinsippet at et forvaltningsvedtak alltid skal bygge på en vurdering av kost/nytte. Forvaltningen skal alltid vurdere om det vedtaket det er aktuelt å gjennomføre får negative konsekvenser. Og forvaltningen skal vurdere om disse negative konsekvensene er så store at vedtaket ikke bør gjennomføres, eller om det kan gjennomføres på en måte som gir mindre negative konsekvenser.

Forvaltningens plikt

En nødvendig forutsetning for at man kan foreta en slik kost/nytte-vurdering er at man har et korrekt faktum - både om de forhold som begrunner vedtaket og om de negative konsekvensene. Det ligger i forvaltningens plikt til saksutredning at alle relevante fakta skal på bordet – og at forvaltningens avgjørelser skal bygge på korrekt virkelighetsforståelse.

Bedriftene som er involvert i en sak har krav på å få anledning til å presentere sitt syn på de relevante faktiske forhold. Dersom man unnlater å følge opp en «invitasjon» til å presentere sitt syn på saken må man imidlertid finne seg i at forvaltningen treffer sin avgjørelse basert på opplysninger man finner andre steder.

Den forholdsmessighetsvurderingen som forvaltningen skal gjøre kan beskrives i to trinn:

Det første forvaltningen må vurdere er om det målet de oppnår ved vedtaket kan nås på en måte som skaper færre negative konsekvenser for næringsutøveren. Finnes det et mer skånsomt alternativ som er like effektivt kan forvaltningen være pliktig til å velge dette.

Et svært godt eksempel på anvendelsen av denne regelen er Høyesteretts dom i «Hønserisaken» (Rt 1973 s. 460). Et helseråd hadde nedlagt et hønseri med 14 dagers varsel fordi dette lå nær et drikkevann. Høyesterett aksepterte at helserådet kunne vedta nedleggelse, men ikke med 14 dagers varsel. Hønseriet hadde en tom gjødselskjeller som det ville ta 3 måneder å fylle opp, og mens det skjedde var det ingen trussel mot drikkevannet. Vedtaket ble dermed kjent ugyldig fordi det ble satt en for kort frist, og hønseriets eier ble tilkjent erstatning.

I en forvaltningssak kan det derfor være svært viktig å tenke ut og presentere alternativer for forvaltningen dersom de kan oppnå det samme med et mindre inngripende vedtak.

Skal vurdere fordeler og ulemper

Det andre trinnet i forholdsmessighetsvurderingen er en mer generell vurdering av om det man oppnår er verd de ulempene som oppstår. Her vil det ofte være usammenliknbare størrelser som skal sammenliknes, og det er derfor ofte vanskelig å sett en juridisk grense for hva som er akseptabelt – for eksempel hvor stort tap en oppdretter skal kunne påføres for å oppnå en beskjeden reduksjon i risiko for smitte. Forvaltningen skal imidlertid alltid foreta en klar vurdering av fordeler og ulemper og begrunne hvorfor vedtaket er akseptabelt til tross for de negative konsekvensene.

Det er ulikt hvor sterkt kravet om et rimelig resultat står ved forskjellige forvaltningsavgjørelser. Ved ileggelse av sanksjoner vil det for eksempel alltid være et rettslig rimelighetskrav som eventuelt kan prøves for domstolene.

Ved ulike forvaltningsinngrep står det rettslige rimelighetskravet svakere – i den forstand at forvaltningen kan ha adgang til å gjøre et urimelig inngrep uten at denne siden av saken prøves for domstolene. Innenfor akvakultur er det her viktig å være klar over at Mattilsynet etter matloven er underlagt et særlig tydelig forholdsmessighetsprinsipp som etter lovens forarbeider kan prøves for domstolene.