Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Forslaget om grunnrenteskatt førte til investeringstørke i oppdrettsbransjen. Mer enn 40 milliarder kroner i planlagte investeringer ble stoppet. Det er på kort sikt krevende for leverandørindustrien og på lang sikt negativt for innovasjon og utvikling i laksenæringen.
Vil det løsne nå som skatten faktisk er vedtatt? Vedtaket reduserer jo usikkerheten siden aktørene i større grad nå vet hva de må forholde seg til. Og skattesatsen ble lavere enn opprinnelig foreslått. Men det ser ikke helt ut som at investeringslysten er tilbake ennå. «Vi befinner oss fortsatt i et vakuum» sier lakseoppdretter Line Ellingsen til Intrafish og legger til at «vi har hatt investeringspause i en lang periode, helt siden i september. Men noe må vi investere, det som driften krever, men ikke i de store prosjektene.» Mange andre oppdrettere har sagt omtrent det samme.
Selv om skatten nå er vedtatt, gjenstår det å få alle detaljene på plass – så som regler for hvordan normprisen skal fastsettes og praksis for internprising av for eksempel smolt. Praksis må utvikles over tid og grensene må testes i retten. Det vil ta tid.
Det er mange andre faktorer som spiller inn også.
Vil tenke gjennom gamle sannheter på nytt
Grunnrenteskatten har vært en sjokkartet opplevelse for mange oppdrettere. Nesten som et slags elektrosjokk. Elektrosjokk kortslutter som kjent gamle tilvennede tankemønstre. Og mange oppdrettere vil nok tenke gjennom gamle sannheter på nytt og vil regne på ting på nytt.
En gammel sannhet er at det er viktig å ha stålkontroll på hele verdikjeden. Skatten kan gjøre at flere vil ønske å være mest mulig integrert siden avkastningen på investeringer utenfor sjøfasen kommer bedre ut enn tidligere sammenlignet med dem i sjøfasen. Det skyldes at skattesatsen er lavere og at marginene på land må opp når man legger til grunn vanlige lønnsomhetsbetraktninger istedenfor å se på disse aktivitetene bare som et kostnadssted på linje med kantinen til de ansatte.
Men man kan også tenke seg en motsatt utvikling – at verdikjeden i større grad blir delt opp. Stadig bedre digital teknologi gjør det lettere å koordinere aktiviteter mellom selskaper. Slik teknologi kan også gjøre det lettere å dokumentere ting bedre – tenk for eksempel på oppdretterne som alltid er redd for å få siste sorteringen når de kjøper smolt eksternt.
Et annet argument for en oppdeling av verdikjeden kan være at noen oppdrettere kan ønske å diversifisere formuen i større grad istedenfor å investere alt i laksebransjen. Lar du være å bygge et nytt slakteri, kan du putte litt penger i et globalt aksjefond isteden. Usikkerhet og risiko knyttet til internprising trekker i samme retning. Hvor mye vil skattefuten godta at du tar for en smolt du selger til deg selv? Deler man opp verdikjeden forsvinner internprisingsproblemet.
Hva med utbyttestrategien?
Et annet spørsmål er hvor mye penger som vil være tilgjengelig for investeringer. Staten dekker en del av regningen gjennom fradrag mot grunnrenteskatten, men oppdretterne må fortsatt stå for en mellomfinansiering frem til de får kontanteffekt av skattefradraget. Og investering i lisenser er ikke fradragsberettiget.
En investeringskalkyle for et nytt smoltanlegg vil se annerledes ut hvis hensikten er å utnytte eksisterende lisenser bedre eller om hensikten er å øke produksjonen så mye at selskapet må kjøpe ny lisenskapasitet til sjøfasen. Nå kan du innvende at markedsprisen på lisenser vil reflektere lønnsomheten etter skatt, slik at dette ikke burde være noe problem. Men det blir fort et problem likevel på grunn av bunnfradraget. Prisen i auksjonene vil i stor grad bli satt av aktører som ikke betaler grunnrenteskatt – som betyr at en aktør som betaler denne skatten ikke kan regne den hjem. Mange vil nok også tenke gjennom utbyttestrategien sin på nytt – hvordan prioritere utbytteutbetalinger i forhold til investeringer.
Tyngre å finansiere investeringer utenfor sjøfase
Investeringer utenfor sjøfasen kan også bli tyngre å finansiere selv om de ikke er omfattet av grunnrenteskatten. Årsaken er at de store pengene blir tjent i sjøfasen. Ikke bare fordi mange oppdrettere har sett på andre deler av verdikjeden som kostnadssentre og har tatt ut overskuddet i sjøfasen, men også fordi lønnsomheten underliggende er høyere i sjøfasen. Forklaringen er så enkel som at det er sjøfasen som er den knappe faktoren i verdikjeden (siden myndighetene er strenge med å gi ut ny lisenskapasitet).
Kontantstrømmen (etter skatt) fra sjøfasen har vært sentral i å finansiere anleggene på land, så når den reduseres kan det bli tyngre å finansiere slike anlegg. Lånekapasiteten på konsernnivå blir lavere alt annet like når kontantstrømmen etter skatt blir lavere (nå har riktig nok gjeldsnivåene vært relativt moderate, som er et godt utgangspunkt). Vil nye kapitalkilder erstatte gamle? Kanskje, men det gjenstår å se. Et infrastrukturfond kjøpte brønnbåtrederiet Frøy og det finnes private equity selskaper som er interessert i laks. Men stort sett er slike aktører interessert i andre deler av verdikjeden enn selve oppdrettet hvor den biologiske risikoen ligger.
Ta støyten med det samme
Et annet spørsmål mange stiller, er om oppdretterne vil vri investeringene sin til oppdrett som ikke er omfattet av grunnrenteskatten. Det vil si til andre land eller offshore eller landbasert. Det kan virke intuitivt at det vil gå den veien. Men det er slett ikke sikkert. Man er fortsatt avhengig av å finne gode prosjekter som passerer nåløyet for risiko og avkastning.
Offshore havbruk er det segmentet hvor usikkerheten knyttet til grunnrenteskatt er størst. En næringsaktør vil i utgangspunktet ønske å ikke være omfattet av grunnrenteskatten i det hele tatt. Men det nest beste er å være inkludert – fra dag 1. Det verste er å ikke være inkludert i investeringsfasen og dermed ikke få fradrag for investeringene, men bli inkludert dersom prosjektet blir lønnsomt.
Det er folk som sier at grunnrenteskatten i oljebransjen har vært positiv for teknologiutvikling og innovasjon i Nordsjøen. Argumentet er at grunnrenteskatten reduserer risikoen målt ved kroner man kan tape siden staten tar en stor del av regningen (husk at avkastningen i prosent ikke blir påvirket av en grunnrenteskatt dersom den er riktig utformet). Baksiden av medaljen er selvsagt at staten tar en tilsvarende del av overskuddet hvis man lykkes.
Men i forbindelse med utvikling av ny teknologi, er folk ofte litt risikoaverse. Og hvis man lykkes, kan man senere eksportere teknologien til andre deler av verden som har lavere skatt. Kanskje vi kan se noe av det samme innen offshore lakseoppdrett dersom denne næringen inkluderes fra start? Men inntil den fremtidige skattesituasjonen er klarlagt vil det bli tungt å komme i gang.
På BI og NHH lærer man at en investeringsbeslutning og en finansieringsbeslutning er uavhengig av hverandre. Et godt prosjekt, som har positiv nåverdi, skal man investere i. Og da vil man alltid klare å finne finansiering. I praksis ser man at det ikke alltid er slik det fungerer. I veldig mange bransjer ser man at det er en sammenheng mellom kontantstrømmen og investeringene – folk investerer de pengene de har. Og kalkulatoren gir ikke alltid alle svar. Den berømte økonomen John Maynard Keynes kalte det «animal spirits» – hvordan følelser kan være med på å styre finansielle beslutninger.
