Haaland, laks og Afrika

Synet foran meg i den bugnende fiskedisken i et supermarked i Cape Town, Sør-Afrika, er nesten rørende for en nordmann. I dette matfatet av lokal sjømat – som finnes i rikt monn rett ut av havna ikke langt unna – er det altså en laks som er konge på haugen. Og den er norsk!

Jeg er på privat reise på et kontinent hvor jeg aldri har vært før – og der, langt der nede syd i Afrika, er altså norsk laks noe av det beste og mest eksklusive du kan få. Den lyser som en stjerne fra alle restaurantmenyer vi kaster våre øyne på. Den koster bokstavelig talt flesk – for ikke å si indrefilet.

Hel, norsk laks blir denne dagen solgt for 599,99 rand – noe som tilsvarer 332 norske kroner. I ferdige porsjonspakker i disken rett bortenfor er den enda høgere priset – nesten 400 kroner kiloet for ferdige og stekeklare porsjonsstykker fersk laks.

Jeg sjekker tilsvarende priser i min egen fiskedisk hjemme i Meny-butikken etter hjemkomst. Den er 225 kroner kiloet for den hele laksen og rett rundt 300 kroner for den i stekeklare porsjonsstykker – alt etter produsent. Altså langt billigere for oss å spise laks enn for afrikanere. Men transport koster selvsagt og må tas igjen i prisingen.

At laks tilbys som lekkerbisken på menyen hos sjømatrestaurantene i Cape Town, er artig. Enda artigere er det at den konsekvent blir omtalt som «norsk laks». Laks er – så langt jeg kunne se – ensbetydende med Norge. Ikke en skotte eller en chilener i sikte hvor enn jeg så – selv om den sikkert finnes der den også.

Nå er jo ikke Sør-Afrika, eller de afrikanske landene noe gigamarked for norsk laks, men det å se et produkt fra Norge, så til de grader fremhevet som norsk, gjør en jo litt glad.

I fjor eksportere Norge 4.400 tonn laks til Sør-Afrika, omregnet til rund vekt WFE – til en verdi av drøyt 345 millioner kroner. Muligens det samme som Haaland også tjener på et år, for alt jeg vet …

Uansett. Jeg kjenner at jeg blir litt kry der jeg står ved fiskedisken og ser fisken «vår» ligge der stor og fin på toppen. Og stolt når afrikanere, som spør hvor jeg kommer fra og får Norge i retur, lyser opp og sier Haaland. Laks er Norges Ikea, sa daværende statsminister Erna Solberg til NRK i 2015. Det har hun helt rett i. Da gjelder det å ta vare på det gode varemerket som Norsk laks faktisk er der ute i verden – la det vokse og gro – kanskje bli sjømatverdens svar på Coca-Cola. Det hadde vært noe!

For er vi egentlig så stolte av laksen vår her hjemme? Oppdrettslaksen plages med omdømmet sitt, og er blitt en hakkekylling for miljøer som mener laksen og oppdrett er roten til alt vondt langs kysten – der den tilsynelatende legger fjordene døde, er full av sykdom, antibiotika og rømmer hele tiden.

Men faktum er at noen laks rømmer. Noen laks blir dessverre syke og dør før slakting, og ja – all matproduksjon enten den foregår på land eller i hav, har et visst miljøavtrykk – noe annet ville være umulig. Det handler om å gjøre det så godt og skånsomt som mulig for dyr, fisk, natur og folk. Og selvsagt hindre at flere enn de få laksene som per i dag rømmer, øker i antall. Her har både myndigheter og næringa et felles og stort ansvar for å avdekke og begrense slike hendelser.

I desember i fjor ble verdens største oppdrettsselskap, Mowi, kåret til verdens mest bærekraftige proteinprodusent – for fjerde år på rad. En fin fjær i hatten fra Coller FAIRR Protein Producer Index. Den gir en detaljerte vurdering av de største kjøtt-, meieri- og oppdrettsfiskprodusentene i verden.

Så kanskje vi skal tillate oss å være litte granne stolte da – av dette fantastiske produktet – som finner veien helt til sydspissen av Afrika. Folk i andre land synes i alle fall at laks er stas – til og med norsk laks. Det er nemlig en selvfølge for dem at denne rosa fisken er norsk. Spørsmålet er bare hvor lenge kan det holde? Vil det holde? Eller blir norsk laks til slutt bare laks – ettersom flere og flere land er i ferd med å etablere landbaserte anlegg for laks – og kanskje på sikt velger vekk norsk laks – de lager jo laks selv.

Det gjelder å kjenne sin besøkelsestid – norsk laks har en høg stjerne der ute i verden – det bør vi juble over. Og det bør vi ta vare på.