Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Valget er vel overstått, og vi får et regjeringsskifte. Resultatet var vel egentlig ikke så overraskende, men jeg jeg kanskje mest overrasket over at en i valgkampen ikke gikk dypere inn i tema klima.
Alle er enige om at klimakrisen er vå tids store utfordring, og at CO2-utslippene må ned. Det vil dukke opp en rekke vanskelige avveininger, og jeg savner at politikerne sier noe mer om det.
I tiden som kommer vil vi å få mange store diskusjoner knyttet til dette temaet. Det er allerede store diskusjoner på gang. Hva skal vi leve av, og hvordan skal vi finne den gode balansen mellom bruk og vern? Hvordan skal vi kutte CO2 uten at velferden synker og at arbeidsledigheten stiger.
Har vi egentlig tatt inn over oss hva det grønne skiftet vil bety? Og har vi egentlig diskutert «bærekraftsparadokset»? Bærekraft har tre dimensjoner: økonomisk, klimamessig og sosial bærekraft. Dersom vi skal ha sjanse til å lykkes med bærekraft, må disse dimensjonene henge sammen. Det innebærer at det må gjøres prioriteringer. Vi må våge å ta til dels upopulære valg.
Møter motstand
Vi ser en sterk trend der mange bedriftsetableringer, som kan være viktige i det grønne skiftet, møtes av stor motstand og stor mobilisering. Til tider er sakligheten i diskusjonene og argumentasjonen noe varierende. Det samme gjelder for etableringer av vindkraft osv. Alle vil ha et grønt skifte, men det skal ikke påvirke oss på noen måte. Vi forventer også samme velferd, helst mer. Spørsmålet blir til slutt: hva skal vi leve av, og hva skal legge grunnlaget for velferden?
Vår næring er også preget av dette. «Få dritten på land, lag landbaserte anlegg». Landbaserte anlegg og andre produksjonsanlegg tar stor plass. Nye installasjoner tar plass. Mange i våre omgivelser blir overrasket når en ser dimensjonene, og tiltak og planer møtes med stor motstand.
Vi skal bli grønne, vi skal ikke bruke olje. Vi vil elektrifisere oss, og vi vil kjøpe energi på grønne sertifikater. Hvor skal den grønne energien komme fra? Vindmøller? Havvindmøller? Det kan synes som om at «alle» vil ha dem, men ikke i nærheten av en selv. Not in my backyard.
Denne kabalen går ikke opp. Vi blir nødt til å forsake noe natur dersom vi skal lykkes med det grønne skiftet. Alternativet er verre. Alternativet med varmere klima vil gi større konsekvenser.
Pragmatisk tilnærming
Motstanden mot nye etableringer er ofte større jo større geografisk avstand du bor fra denne etableringen. Folk vil bevare en utsikt eller et naturområde slik det alltid har vært. Kanskje er vedkommende på dette stedet i en sjelden gang. Det kan synes som om at folk som bor i nærheten, vil i større grad se fordelene ved tiltaket. Det vil bidra til økt bosetting, bedre kollektivtrafikk, bedre butikker, mer skatteinngang. De har ofte en litt mer pragmatisk tilnærming til problemstillingen.
Dette er ingen lett diskusjon og det er mange aspekter som skal ivaretas. En ting er klima, noe annet er naturmangfold. Det er en stor balansekunst å få det hele til å henge sammen. I enkelte tilfeller vil man kanskje ikke finne den gode balansen, men må prioritere hva som gir best resultat på sikt. I det grønne skiftet er det helt nødvendig at vi tenker nytt, at vi gjør ting smartere og at vi tør å ta noen sjanser og snu oss kjapt.
Vi må være tilpasningsdyktige
Charles Darwin tilbrakte mye tid på Galapagos-øyene der han utledet teorien sin om «survival of the fittest». Jeg har i mange år levd i den villfarelsen at begrepet betyr «den sterkestes rett». Imidlertid har jeg i de senere år lært at det betyr det at det individet/grupperingen/samfunnet som er mest tilpasningsdyktig vil vinne og gå videre inn i den evolusjonære historien.
Dette tror jeg blir essensielt for vår vei inn i det grønne skiftet. En må våge å ta upopulære beslutninger. En må bevege seg raskt. En må våge å ta risiko. En må våge å ta beslutninger i en situasjon med flere ukjente faktorer. Jeg håper at våre politikere er dyktige nok her. Vi kan ikke utrede i årevis før vi tar en beslutning. Da kan andre land ha dratt langt fra oss. Og tiden kan ha løpt fra oss.
Tilbake til innledningen min om valget. Jeg tror at den nye regjeringen vil måtte forholde seg til store og viktige diskusjoner i tiden som kommer. Det vil handle om verdivalg og veivalg. Det vil kreve prioriteringer. Til dels tøffe prioriteringer. Det vil kreve politisk kløkt og balansekunst, og jeg ønsker den nye regjeringen lykke til!
