Men hva vil oppdrettslaksen selv egentlig helst ha på menyen?
Soya benyttes i stor utstrekning i laksens fôr, men samtidig er soya det store fyordet. Avskoging, høye CO2-utslipp og avhengighet til andre nasjoner har gitt soya et stygt B-stempel. Ikke så mange snakker om at fôrråvaren har god kvalitet, pris og at laksen fordøyer den godt.
Knekte koden
Soya var i utgangspunktet ubrukelig til fiskefôr, men forskning og teknologi knekte koden. Med raffinering via soyamel til soyaproteinkonsentrat som inneholder opptil 70 prosent protein, skapte næringen og forskere sammen en ny kilde til laksefôr.
Nå jobber de store fôrselskapene intens med å finne nye råvarer til laksens matfat, og politikerne deltar både i heiagjengene og i sponsorpoolen. Statsråd Odd-Emil Ingebrigtsen i Nærings- og fiskeridepartementet bevilget for en tid tilbake siden 20 millioner til forskning på nye råvarer.
Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og MDG ga før valgkampen ut rapporten «Fire samfunnsoppdrag for en rettferdig grønnvekst». Partiene vil gjøre Norge uavhengig av soya og gjøre norsk fôrproduksjon til et industrieventyr.
Proteinene er utfordringen
For å nå målet er det viktig å forstå det som på fagspråket heter laksens metabolisme. Maten påvirker fordøyelsessystemet, og fôret må være lett fordøyelig slik at næringsstoffene tas opp i tarmen.
Da vokser laksen godt og det blir mindre avføring og renere hav under laksemerdene. Men før laksen kan smake på den nye maten, må en rekke tekniske hinder passeres.
Oljene som er i de forskjellige råvarene, er relativt enkle å hente ut. Verre er det med proteinene. Det er her utfordringen ligger. I forskning på nye råvarer må det først tenkes teknologi og prosess, og deretter næringssammensetning.
Hvordan kan eksempelvis proteinene i melbillelarver prosesseres slik at de egner seg i en pellets? Svaret skal forskere gi oss de neste årene. Prosessen må skje på en slik måte at fôrpelleten ikke blir så hard at ikke laksen klarer å fordøye det.
Laksen har hovedrollen og derfor må fiskehelse og fiskevelferd vektes høyt når den nye menyen skal settes sammen.
Den største utgiftsposten
Et annet spørsmål er om forbrukeren er villig til å betale litt ekstra for en laks som har spist «norsk» mat. Det spørsmålet vil enn så lenge stå ubesvart. Det er imidlertid en kjensgjerning at soya er en rimelig råvare, og fra før vet vi at fôr er den største utgiftsposten for laksenæringen.
Ønsker vi som nasjon at forskningen på nye råvarer skal gå fortere, må det offentlige forskningskroner på bordet. Hvorfor? Fordi offentlige penger betyr offentliggjøring av resultatene som igjen gjør at næringen kan utvikle seg raskere.
I dag skjer mye med at forskningen betales 100 prosent av selskapene selv. Ingen kan forvente at en bedrift skal gi fra seg ny kunnskap den selv har betalt for. Slik må det være, men når det settes inn offentlige midler, blir situasjonen en helt annen.
Olje ble mangelvare
Vi kan ønske oss tilbake til den spede begynnelse da norsk oppdrettslaks ble fôret med råvarer fra marine arter; Fiskemel og fiskeolje. Fiskeolje ble før den tid brukt til brensel, men det viste seg at oljen sammen med fiskemelet var godt egnet i laksens mat – pellets.
Etter hvert som næringen vokste ble fiskeolje og fiskemel mangelvare og rapsolje og soyaprotein entret banen. I et bærekraftsperspektiv er fôret veldig viktig fordi fôr gir det største klimaavtrykket for norsk oppdrettslaks. For fersk sløyd laks med hode sendt til Paris med trailer utgjør fôr hele 77 prosent av klimautslippene.
Vi står på terskelen til en ny æra for norsk oppdrettslaks. En enda mer bærekraftig laks som har lesket seg på fôr hovedsakelig basert på norske råvarer. Vi kan komme dit. Det er bare spørsmål hvor fort og hvor sterkt vi ønsker det.
Vi må huske på at laksen har hovedrollen. Nye fôrresepter må inneholde ingredienser som laksen fordøyer godt og nyttiggjør seg alle næringsstoffene. Laksen skal ha fôr som gjør at den vokser godt og holder seg frisk.
