Leserbrev:

Dette leserbrevet er skrevet av administrerende direktør i selskapet Manolin Tony Chen.

Det finnes 33.000 tonn med ekstra biomasse tilgjengelig for lakseoppdrettere i de grønne sonene i trafikklyssystemet, som vil tildeles gjennom enda en auksjon. Denne vil finne sted 18. august grunnet koronaviruset.

Det foreslåtte formatet ligner det som ble gjennomført i auksjonen for 2018: uten restriksjoner for deltagelse eller begrensninger for kjøp for de enkelte selskapene.

Ifølge det oppdaterte produksjonskartet fra Nærings- og fiskeridepartementet i februar, er det to områder i Nord-Norge som ble gitt gult lys som indikerer ingen muligheter for videre MTB-økning. To områder i Sørvest-Norge fikk rødt lys, og måtte derfor redusere kapasiteten med minst seks prosent i 2020.

Trafikklyssystemet ble innført for å støtte den fortsatte veksten i oppdrettsnæringen, skape arbeidsplasser og økonomisk verdi, og samtidig formilde påvirkningen på miljøet og den norske villaksbestanden. Og da er selvsagt å minimere lakselusutbrudd, et hovedhensyn.

Men om målet er å redusere miljøpåvirkningen til industrien, burde biomasse bli tildelt basert på hvert selskaps beviste miljøpåvirkning?

Manolin har foretatt en undersøkelse blant de største oppdrettsselskapene i Norge for å identifisere hvilke selskaper som var mest vellykkede i bruken av sin tilgjengelige biomasse i perioden fra 2015 til 2018. Vi kaller dette produksjonsraten, eller selskapets mulighet til å maksimere inntekter mens de formilder lakselusutbrudd.

Her er oversikten over Norges fremste oppdrettsselskap (med produksjonsrater)

I MTB-auksjonen for 2018, brukte 14 norske oppdrettsselskaper 2,915 milliarder kroner på nye laksekonsesjoner, der det ble tildelt konsesjoner tilsvarende 15.000 tonn. Gjennomsnittsprisen lå på 195,071 kroner per tonn. Men blant disse kjøperne var det bare Mowi som hadde de høyeste produksjonsratene.

Auksjonsdata for 2018

Samtidig var det Cermaq Norway som kjøpte mest biomasse under auksjonen i 2018, med 3,230 tonn for 670 millioner kroner. Men selskapet har også konsekvent hatt den laveste produksjonsraten.

Det kan hende at topprodusentene i næringen bruker en annen strategi: å forbedre produksjonen for å øke output, i stedet for å kjøpe mer biomasse.

Ifølge Manolins analyser er det SinkabergHansen og Kvarøy Fiskeoppdrett som har de høyeste produksjonsratene, som viser fleksibilitet etter en kort nedgang grunnet lusereguleringer i 2017. Grieg Seafood har nå den tredje høyeste produksjonsraten, og har konsekvent forbedret produksjonen år etter år, til tross for at de har mange lokaliteter i høyrisikoområder. Disse selskapene maksimerer verdier av deres nåværende biomasse ved å minske lakselusutbrudd, mens de opprettholder inntektene.

Mens mer data kommer inn om produksjonen i 2019, er vi interesserte i å se hvem som blir toppaktørene mot auksjonen i 2020. Hvordan kan biomassetildelinger bli brukt best for å forbedre industriens bærekraft og opprettholde Norges rykte som den beste globale lakseprodusenten?

Les også: