Mens sommeren ubønnhørlig går mot slutten, har de siste oppdrettsregnskapene tikket inn til Brønnøysundregistrene. Det gjenstår en liten håndfull mindre selskaper, men allerede nå kan en trekke noen konklusjoner om lønnsomheten. Gjennomsnittstallene viser at 2021 var et bedre år enn 2020. Noe annet var ikke å vente når lakseprisen var 2,4 kroner høyere i snitt per kilo enn i 2020.

Gjestekommentar

Skrevet av Bård Misund, professor ved Universitetet i Stavanger og forsker på Norce. Misund er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Schjødt, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Vektet gjennomsnittlig driftsmargin for privateide og børsnoterte oppdrettere var på 19,2 prosent i fjoråret, opp fra 13,2 prosent i 2020, men ned fra 26,1 prosent i 2019. Lønnsomheten i 2021 var omtrent halvert sammenlignet med toppåret 2016, da gjennomsnittlig driftsmargin var 36 prosent. Til tross for at lakseprisen var kun 1,3 kroner/kilo lavere i 2021 enn fem år tidligere. Næringen har enda ikke klart å matche toppåret 2016, men dette vil kanskje skje i år. Hittil i år har den gjennomsnittlige SSB-prisen vært på 85,8 kroner/kilo, mot 60,1 i 2016. Neste uke rapporter de børsnoterte selskapene sine Q2-tall. Og med en gjennomsnittlig laksepris på rundt 95 kroner/kiloen, kan andrekvartalstallene potensielt bli de aller beste i manns minne (med mindre råvareinflasjonen har spist opp mye av lønnsomheten).

Kostnadene har økt betydelig

Miljø- og biosikkerhetsreguleringer (trafikklyssystemet, avstandskrav, osv.) begrenser lakseproduksjonen i Norge (og i andre produksjonsland), og fører til et høyt prisnivå. Men det betyr ikke at lønnsomheten øker proporsjonalt med stigende laksepriser. Kostnadene har økt betydelig siden 2005, og det forventes en betydelig kostnadsøkning også i 2022. Driverne for økte kostnader siden 2005 har vært økte priser på innsatsfaktorer (inkl. valutaeffekter), biologiske utfordringer og reguleringer.

Tabellen under viser gjennomsnittlig driftsmargin for børsnoterte og privateide selskaper, basert på tall rapportert til Brønnøysundregistrene. Disse tallene er ikke like presise som Fiskeridirektoratet sine (som kommer i november). Det er ofte vanskelig å skille ut den rene matfisklønnsomheten i Brønnøysundsstallene. For noen selskaper vil regnskapstallene inkludere settefiskproduksjon og andre aktiviteter. Det er også gjort et forsøk på å utarbeide regionale lønnsomhetstall. For privateide selskaper er selskapsadressen brukt som utgangspunkt. De børsnoterte rapporterer EBIT per region, som muliggjør en geografisk fordeling av lønnsomheten.

Store regionale forskjeller

Tallene viser at det er store regionale forskjeller i driftsmarginen. Typisk er lønnsomhet bedre jo lenger sør og nord i landet enn kommer. Helt i sør har Korshavn Havbruk rapportert et driftsresultat på 55 prosent, men dette var ikke en engangshendelse, lønnsomheten var også skyhøy i 2019 og 2020.

Som i 2020 var det Trøndelag som hadde den beste lønnsomheten i fjor. Både privateide og børsnoterte oppdrettere har hatt god lønnsomhet med driftsmarginer på over 26 prosent i begge de to siste krevende Covid-årene.

På Vestlandet finner vi regionen med den svakeste lønnsomheten. Oppdrettere her hadde i fjor en gjennomsnittlig driftsmargin på 11,3 prosent, opp fra 3,3 prosent i 2020. Men lønnsomheten er fortsatt betydelig lavere enn andre produksjonsområder. Fjorårsresultatene bekrefter en trend som har vart en tid, med lavere lønnsomhet på Vestlandet enn lenger nord. Situasjonen var omvendt de første tiårene av lakseoppdrett sin moderne historie, men har siden snudd. Årsakene er blant annet biologiske problemer og reguleringer, men kan også ha ytterligere forklaringer. Fiskedødeligheten på Vestlandet er høyere enn resten av landet. Videre ga nedtrekk i PO4 i 2020 økte kostnader. Nedtrekk i både PO3 og PO4 vil øke kostnadene ytterligere i 2022, i tillegg til redusert verdiskaping. Innen desember i år må oppdretterne i disse områdene ha redusert biomassen med 6 prosent.

Selv om det forventes rekordhøy laksepris for 2022, vil kostnadene i 2022 gjøre et betydelig hopp som følge av økte råvarepriser, energipriser, transport osv, skriver Bård Misund. Foto: Illustrasjonsfoto Agnar Berg

Bør slå 2016-rekorden

Det er vanskelig å si noe om produksjonskostnadene i 2021. Med veldig få unntak er det ingen selskaper som rapporterer prodkost. Det går an å gjøre noen enkle forsøk på å estimere den, men det blir ikke presist. Eksempelvis kan en for hele næringen dele forskjellen mellom totale driftsinntekter og driftsresultat på samlet produksjon. Eventuelt kan en gjøre det på selskapsnivå for børsnoterte selskaper, men også dette vil innebære målefeil. Sistnevnte metode antyder en økning i prodkost, mens førstnevnte gir en nedgang. Vi må nok vente på fasiten fra Fiskeridirektoratet i november.

Totalt for hele næringen var driftsresultat 18,2 milliarder kroner i 2021, opp fra 11,1 milliarder i 2020, men lavere enn i 2019 (21,5 milliarder). Til sammenligning var det i toppåret 2016 et samlet driftsresultat på 27 mrd. I år ventes en rekordhøy lønnsomhet som bør slå 2016-rekorden, men det gjenstår å se.

Driftsresultater gir imidlertid ikke et fullgodt bilde av lønnsomhet da de ikke tar hensyn til kapitalkostnadene, en post som stiger år for år med økende kapitalintensitet i næringen. Grovt regnet er økonomisk profitt driftsresultat minus kapitalkostnader. I 2020 var økonomisk profitt negativ, selv om samlet driftsresultat var positivt. I 2021 var samlet økonomisk lønnsomhet (ekstraordinær lønnsomhet) positiv med 6,5 milliarder kroner.

Flere skyer i horisonten

Selv om det forventes rekordhøy laksepris for 2022, vil kostnadene i 2022 gjøre et betydelig hopp som følge av økte råvarepriser, energipriser, transport, osv. Etter Ukrainainvasjonen gikk råvareprisene i taket, før de siden har kommet ned mot nivåer en så før krigen. Unntaket er energiråvarer som naturgass, kull og elektrisitet, som stadig setter nye prisrekorder. Gassprisen i Europa er nå på samme nivå som på det høyeste rett etter Ukrainainvasjonen. Siden energi brukes til alt, vil prisøkningene forplante seg til prisen på andre varer og tjenester. Noen energiråvarer, som naturgass, brukes også som innsatsfaktorer i andre produkter, slik som kunstgjødsel, som brukes i landbruket og vil dermed kunne øke matvareprisene. Det er nok for tidlig å avblåse råvarepriskrisen.

Det er flere skyer i horisonten. Flere oppdrettere rapporterer at det ikke bare er lakse- og råvarepriser de er usikre på. Regulatorisk og skattepolitisk risiko blir fremhevet som dempende for investeringsviljen. Mange selskaper tar også ut høye utbytter for få råd til å betale for økt formuesskatt. Noen forteller at de ikke vil delta i den kommende auksjonen fordi prisingen vil slå tilbake på de i økt formuesskatt, mens andre har meldt flytting til kommuner med redusert formuesskattebelastning. Økonomer kaller dette vridninger, som isolert sett vil være uønsket.

Investeringsviljen i havbruksnæringen er viktig å opprettholde da det skaper arbeidsplasser og annen form for verdiskaping. Politisk risiko (skatte- og reguleringsusikkerhet) og markedsrisiko (lakse- og råvarepriser) kan dempe investeringsviljen, noe som Firdas nylige skrinlegging av et investeringsprosjekt på 500–600 millioner kroner er et eksempel på.

Ny teknologi er blitt fremhevet som det største potensialet for produksjonsvekst, men også her knytter det seg usikkerhet til rammevilkårene, enten det er havbruk til havs, subsea, eller lukkede anlegg. Dagens prising av maksimal tillatt biomasse (MTB) gir sterke bedriftsøkonomiske insentiver til fortsatt å investere i konvensjonell teknologi fremfor ny teknologi. I dag er reguleringsregimet det største hinderet for å kunne ta i bruk ny teknologi og dermed bidra til verdiskaping langs kysten. En avklaring her kan utløse økte investeringer som både er bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt.