En komplisert virksomhet og integrert verdikjede i havbruk vil skape betydelige internprisingsproblemer, som kan gi lavere skattebetalinger for staten enn opprinnelig tenkt. Tiden vil vise om det i det hele tatt er mulig for myndighetene å innhente 47 prosent av overskuddet til de største oppdretterne.
Skrevet av Bård Misund, professor ved Universitetet i Stavanger og forsker på Norce. Misund er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: advokat Halfdan Mellbye, oppdretter Sondre Eide, advokatfullmektig Sigrid Ratvik Østvik i Schjødt, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
For tidlig å regne på effektiv skattesats
Intrafish skrev nylig artikkelen «Så mye regner oppdretterne med å betale i lakseskatt». Beregninger av effektiv skattesats med utgangspunkt i regnskapstall gir ikke spesielt presise estimater, og som tallene i artikkelen viser vil de variere fra selskap til selskap, og som vi vil se fremover, variere fra kvartal til kvartal. Særskatten er en kvasi-kontantstrømskatt og ikke direkte sammenlignbar med periodiserte regnskapstall (kun med antagelser om at en er i en slags likevekt). I de kommende årene vil skatten være lavere enn marginalsatsen på 25% pga. ekstra fradrag (f.eks. konsesjoner kjøpt på auksjon i 2020) og fradrag for avskrivninger av tidligere investeringer. I tillegg vil bunnfradrag og produksjonsavgift redusere den effektive skatten. I en periode med økte investeringer og produksjonsvekst vil skattesatsen naturligvis være lavere enn i perioder hvor det motsatte skjer. Likeså perioder med økende priser på innsatsfaktorer gitt den lange produksjonstiden og tidsforskyvning mellom investeringer i biomasse og dens realisering.
Artikkelen i Intrafish og DN gir likevel et godt inntrykk av hvor vanskelig innføringen av den nye særskatten kan bli i praksis.
Kan vi se effekter av skattetilpasning allerede?
Artikkelen omhandler også mulige effekter av skattetilpasning, men det vil være vanskelig å identifisere og måle disse effektene etter så kort tid. Vi er i en dyrtid og skattetilpasningseffekter kan være vanskelig å skille fra økte priser og avkastningskrav på grunn av inflasjonspress og geopolitisk uro. Det vil ta tid før vi vil se alle de bedrifts- og samfunnsøkonomiske effektene.
En skal være varsom med å forklare alle kostnadsøkninger med opportunistisk skattetilpasning. Eksempelvis vil et strategisk valg om å sette ut større smolt vil gi høyere smoltkostnader. Korrigering av underprising av innsatsfaktorer vil være rasjonell og legitim bedriftsøkonomisk atferd basert på vurderinger av lønnsomhet etter skatt. Som Marcus Hagendorn ved UiO diskuterer så er ikke nødvendigvis slik atferd verdiskapende, og et godt eksempel på skattens ikke-nøytralitet.
Hva er det reelle overskuddet i sjøfasen?
Særskatten innebærer at en veldig spesifikk del av verdikjeden skilles ut og skattlegges med en egen skattemodell og skattesats. Inntektene settes ikke lik selskapenes reelle inntekter, men vil fom. 1 juli neste år være basert på en normpris. Det kan komme normpriser også for andre innsatsfaktorer hvis skattemyndighetene er bekymret for uthuling av skattegrunnlaget.
Skattlegging av havbruksnæringen med en grunnrenteskatt kan sees veldig trivielt ut fra et kontor i Eilert Sundts Hus på Blindern, men implementeringen er langt fra en walk in the park. Det er et komplisert skattesystem som vil være spesielt utfordrende for integrerte selskaper. Det har vi skrevet om i en rapport fra 2019 og i vårt høringssvar til grunnrenteskatten.
I sin tredjekvartalsrapport beskriver Lerøy noen av utfordringene de står overfor når de skal forsøke å skille ut den særskattepliktige aktiviteten fra annen akvakulturvirksomhet:
«Den løpende grunnrenteskatten for perioden skal beregnes på inntjeningen fra produksjon av laks og ørret i sjø. Hovedprinsippene som ble fastsatt gjennom OT-proppen fra 31.mai 2023, er hjemlet i skattelovens kapittel 19 - Særregler ved skattlegging av havbruksvirksomhet. Loven beskriver hvordan den tekniske beregningen skal gjennomføres. Hovedutfordringen er imidlertid å avgrense den grunnrente-skattepliktige sjøaktiviteten fra øvrig akvakultur-aktivitet. Dette er spesielt vanskelig i en helintegrert verdikjede, der både sjø- og landaktiviteter har vært utført i ett og samme selskap. I tillegg benytter havbruksselskapene sentraliserte ressurser fra konsernets morselskap, som også må splittes opp i forhold til aktivitet i sjø og aktivitet på land. Konsernet arbeider fortsatt med å få på plass selskapsrettslige avtaler, der tjenestene som leveres mellom selskapene i konsernet prises i tråd med OECDs retningslinjer for internprising.
I tillegg til avgrensningsproblematikken, vil ulike forutsetninger for inntjening i de ulike regioner også utgjøre et kompliserende element. Slike variasjoner vil også påvirke fordelingen av fortjeneste mellom de ulike aktiviteter. Variasjoner i prisnivå vil eksempelvis slå mer ut på sjøaktiviteten, som er omfattet av grunnrentereglene, enn landaktiviteten som er utenfor grunnrenteskatt-regimet. Dette gjør det uhensiktsmessig å estimere en prosentsats som skal representere fordelingen mellom grunnrenteskattepliktig inntjening og ikke-grunnrenteskattepliktig inntjening. Selv om et estimat på den grunnrenteskattepliktige inntekten kan regnes om til en prosent-andel, så kan man ikke gå andre veien og få et riktig grunnlag ved å først estimere en prosentandel.»
Internprisingsproblemer
Internprisingsproblematikk er et tema som spesielt de integrerte oppdretterne må sette seg inn i. Med samme skattesats langs hele verdikjeden gis det ikke skattemessige insentiver til strategisk prising av innsatsfaktorer i produksjonen. Situasjonen blir en annen med et komplisert skattesystem som isolerer en bestemt del av verdikjeden. Det vil oppstå internprisingsutfordringer for alle innsatsfaktorer som leveres internt i et konsern, med smolt, fôr, fiskehelsetjenester, brønnbåttjenester, administrative og konsernsentrale tjenester, slakting og prosessering, transport til markedet, som noen eksempler. Nå regnes det for harde livet i selskapene, hos revisorer og hos internprisingseksperter for å finne de riktige internprisene og som vil stå seg i møte med skattemyndighetene. Det er grunn til å tro at det kan bli en del rettstvister fremover.
Den store heterogeniteten (variasjonen) vil by på problemer. Hva er for eksempel den riktige skattemessige verdien til en smolt? Det finnes ikke en type smolt. En faktor er størrelsen på smolt, som varierer mellom rundt 100 gram til over 1 kilo. Siden prisen angis per stykk fisk så vil en stor smolt naturligvis ha en høyere markedspris enn en liten smolt. Noen leverandørers smolt er mer ettertraktet enn andres, og kan kreve en høyere pris. Det kan også være geografiske forskjeller i smoltpriser.
Figuren under gir oss et inntrykk av variasjonen i produksjonskostnaden per solgt fisk (yngel og smolt) for 2022 (Kilde: Fiskeridirektoratets Lønnsomhetsundersøkelse for settefiskanlegg).
Disse kostnadene vil nok være lavere enn de reelle kostnadene da kun rentekostnadene, og ikke hele kapitalkostnaden (alternativkostnaden for kapital) er med. Gjennomsnittlig settefisk/yngelkostnad var på rundt 17 kr/stk for 2022. Med en kapitalkostnad på 8 prosent vil produksjonskostnaden være minst 3 kroner høyere per fisk. Hvilke kostnadselementer som tillates å tas med i internprisen for smolt er enda ikke kjent, og kan bli gjenstand for avgrensning i rettssystemet.
I tillegg kan det oppstå utfordringer med overskuddet fra settefiskproduksjon. Hvordan skal den fordeles mellom selskapene i samme konsern? Skattesystemet gir selskapene insentiver til å flytte alt overskudd til settefiskselskapet, men det vil neppe skattebyråkratene gå med på.
Normpriser til besvær
Normprisrådet er et forsøk på å ta tak i en av disse internprisingsutfordringene, nemlig internsalg av laks og ørret mellom matfisk- og salgsleddene. Enkelte oppdrettere vil selge spotfisken på merdkant, noen levert slakteri, andre ferdig pakket og lastet på lastebil på slakteri, mens andre vil selge spotfisken levert Oslo eller andre plasser nærme markedet. Fileterte og andre videreforedlede produkter vil kanskje selges direkte til kunde i Europa. Handelen av laks og ørret skjer derfor på flere punkter langs hele verdikjeden. Inntekten i grunnrenteskatten fastsettes imidlertid på merdkanten. Altså må en trekke kostnader (transport, lagring, sløying, sortering, pakking, filetering (ulike grader) osv.) fra markedsprisen før en kommer til en merdkantpris (netbackpris). Disse kostnadene vil variere mellom oppdrettere og mellom lokaliteter, og over tid, noe som tilsier at normprisene må settes for hver lokalitet hvis den skal være i tråd med Loven om en Pris (LOP). I tillegg kommer prisingselementer (attributter) slik som størrelse, kvalitet, holdbarhet, oppdretters evne til å levere jevne leveranser etter slakteplan og med fisk av jevn kvalitet. Kompleksiteten er for stor til at et normprisråd vil kunne fange opp alle disse faktorene, og gjør det vanskelig å sette rettferdige normpriser.
I tillegg kommer reklamasjoner som vil føre til prisrabatter. Vil selskapenes skattemessige inntekt da settes lik normprisen, eller den oppnådde prisen etter reklamasjonsrabatt/kostnader er trukket fra?
Nylig kom også nyheten om at innføringen av normpriser er utsatt et halvt år. Det er nærliggende å tro at årsaken er at implementeringen ble langt mer krevende enn skattemyndighetene og enkelte samfunnsøkonomer hadde forventet på forhånd. Prisrådet vil ha en formidabel oppgave foran seg. Det å sette rettferdige normpriser vil bli svært krevende, som dokumentert av kollega Ragnar Tveterås og meg i en nylig publisert utredning på prisdannelse i lakse- og ørretmarkedet.
I pressemeldingen 24. November skriver departementet at frem mot sommeren vil prisrådet samle informasjon og, i dialog med næringen, forberede prisfastsettingen og metodene. En slik transparent prosess kan være med å redusere konfliktnivået som har bygget seg opp mellom næring og skattemyndigheter. Grunnrenteskatten er innført og det er politisk bestemt at prisrådet skal fastsette normpriser. Det er derfor viktig at prosessen frem mot sommeren er konstruktiv og ikke minst forsknings- og faktabasert.
Observerbare markedspriser vil være et godt grunnlag for internpriser
Utvilsomt vil det komme mange rettstvister i prosessen med å sette grensene i grunnrenteskatten. Skatteadvokat Espen Nordbø i Haavind forteller til Intrafish at «Etablering av et reelt marked og dermed sammenlignbare markedspriser for settefisk og andre innsatsfaktorer kan få en avgjørende betydning». Dette er et godt poeng. Armlengdesprinsippet står sentralt i OECDs interprisingsretningslinjer. Prinsippet innebærer at priser og vilkår som avtales mellom parter i samme interessefellesskap tilsvarer de samme priser og vilkår som kan oppnås mellom uavhengige parter. En markedspris er jo nettopp dette. Spørsmålet er om det er mulig å etablere transparente markeder med sammenlignbare markedspriser gitt den store heterogeniteten på innsatsfaktorene, få aktører i enkelte segmenter, og andre beskrankninger.
Er det mulig å prise alle faktorer som bestemmer prisen på laks og ørret? Fysiske attributter som fiskeart, størrelse og kvalitetssortering er i dag eksplisitt priset. Men vi vet også at andre produktattributter som leveringsstabilitet, jevn kvalitet på fisken, dager siden slakt, garantier, osv. også er implisitt priset inn. I hvilken grad vil skattesystemet (normprisene) fange opp disse tilleggsattributtene? Oppdretterne har mange knotter å skru på, og hvis metodikken som normprisrådet vil anvende er imperfekt kan det åpne seg muligheter for kreativ skattetilpasning.
En mulig positiv effekt av særskattesystemet er at det kan tvinge frem en mer eksplisitt produkt- og tjenestedifferensiering for å unngå feil skattlegging. Det kan gi mer transparente priser.
Gavepakke til opposisjonen?
Et skattesystem som viser seg å være veldig vanskelig å innføre og overvåke, og med store samfunnsøkonomiske kostnader (effektivitetstap) fremstår som en gavepakke til den politiske opposisjonen som sitter klar med skattemodeller som er enklere å innføre og overvåke, og som allerede finnes i andre produksjonsland. Det er også mulig at alternative skattemodeller har egenskaper som kan gi insentiver til lavere fiskedødelighet, mindre forurensning og mer effektiv bruk av naturressurser enn kompliserte og under-utredede modeller.
En skal ikke undervurdere de negative effektene av at selskapenes ledelse nå må bruke tid og fokus på å forstå og tilpasse seg et komplisert skattesystem i stedet for mer verdiskapende ressursbruk, slik som å forbedre fiskehelsen og redusere dødeligheten til oppdrettslaksen. De siste ukenes medieoppslag, samt Riksrevisjonens rapport, har bidratt til at fiskevelferd har kommet høyt opp på samfunnets agenda. Det er grunn til å tro at fiskevelferd blir i større grad hensyntatt i fremtidige reguleringsendringer.
For ordens skyld: Misund er utdannet i havbruksbiologi og bedriftsøkonomi, og jobber som professor i bedriftsøkonomi ved avdeling for regnskap og rettsvitenskap ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Han har også en 20%-stilling ved Veterinærinstituttet. Misund er involvert i forskningsprosjekter finansiert av NFR, FHF, Vestland Fylkeskommune og offshorenæringen. Misund har utført utredningsoppdrag finansiert av aktører i havbruksnæringen.
