Kronikk

Hovedforfattet av seniorforsker hos Nofima. Medforfattere er Åse Åtland (NIVA), Albert Imsland (Akvaplan-niva), Sara Calabrese (NIVA), Hilde Toften (Nofima), Alf Seljenes Dalum (Nofima), Chris Noble (Nofima), Atle Foss (Akvaplan-niva), Tarald Kleppa Øvrebø (Akvaplan-niva), Harald Sveier (Lerøy Seafood), Arne Berge (Fishglobe) og Alf Reidar Sandstad (Seafarming systems).

Regjeringen fremmer en teknologinøytral holdning når de vil at Norge skal femdoble produksjonen av oppdrettsfisk innen 2050. Det høres fleksibelt ut. Men havbruksstrategien sier lite om de reelle mulighetene til å satse på en av de mest åpenbare teknologiene: semilukkede anlegg i sjø.

Regjeringens nye havbruksstrategi ble lagt fram tirsdag og heter «Et hav av muligheter». I strategien går Nærings- og fiskeridepartementet langt i å fremme oppdrettsteknologier som utnytter fordelene med hav, kyst og land, samtidig som de tar hensyn til bærekraft, fiskevelferd og miljø.

Åsa Espmark, seniorforsker i Nofima. Foto: KJERSTI KVILE

Det som gjenstår nå er å sikre gode og rettferdige betingelser for disse funksjonsriktige teknologiene, som de semilukkede anleggene er eksempel på. Disse anleggene, som skiller fisken fra miljøet rundt, reguleres i dag på lik linje med tradisjonelle merder. Dette mener vi er uhensiktsmessig. Bærekraftige oppdrettsteknologier krever like og rettferdige vilkår for at næringen skal ta dem i bruk.

Semilukkede anlegg må ha en framtid

Semilukkede anlegg
  • Semilukkede anlegg er flytende systemer i sjø for oppdrett av fortrinnsvis stor laksesmolt, der en ugjennomtrengelig vegg eller duk lager en fysisk barriere mellom fisken og det ytre vannmiljø i fjorden. Denne fysiske barrieren har vist seg å være effektiv mot å slippe lus inn og hindre rømming av laks.
  • Flere undersøkelser har vist at det er mulig å produsere laks uten lus i områder der smittetrykket av lakselus er så høyt at drift i tradisjonelle åpne merder ville vært problematisk. Selv om anleggene er lukket for å slippe lus inn og laks ut, så kalles de semilukkede ettersom vannet må pumpes inn i systemet.

Dersom målet om vekst skal realiseres, må det skje gjennom forsvarlige produksjonsformer som tar hensyn til miljø og fiskens velferd, og som aksepteres av samfunnet. I utgangspunktet er det derfor positivt at regjeringen fremmer teknologinøytralitet. For ved å tillate en variasjon av ulike produksjonsformer som utnytter oppdrettspotensialet til ulike typer lokaliteter (land, hav og fjord), vil de begrense risikoen for å belaste en lokalitetstype ved framtidig vekst i havbruk.

Bruk av semilukkede anlegg er et viktig bidrag til variasjonen og målet om vekst. Slike anlegg kan utnytte fjordsystemer til og med i gule og røde produksjonsområder, der lakselus utgjør en trussel og vekst i produksjonen nå ikke er tillatt.

Ved å holde fisk i lukkede anlegg, kan vi forkorte tiden laksen er i åpen sjø. Dermed forkorter vi tiden der lus kan feste seg på laksen og risiko for rømming betraktelig. Forskning viser at de semilukkede anleggene oppfyller krav til miljø, fiskens vekst, overlevelse og velferd. De er bevist effektive mot lus og rømming, og forsøk har vist at lusenivåene ofte holder seg lavere også etter at fisken blir overført fra det semilukkede anlegget til tradisjonelle åpne nøter.

Reguleringer begrenser utviklingen

På tross av dette er framtidig bruk av semilukkede anlegg usikker. Selv om mange anlegg har kommet langt i å kommersialiseres, er det fortsatt flere prototyper som trenger noen flere utviklingstrinn for å være hyllevare. I tillegg er det uhensiktsmessige reguleringer som bremser innovasjonene: Det er store regionale forskjeller i tillatelsene som gis, og oppdrettere ønsker enhetlig og nasjonal praktisering av retningslinjene.

Enn så lenge reguleres anleggene på lik linje med åpne nøter, når det gjelder antall fisk som tillates i anleggene og konsesjonskostnader. Det oppleves som urett at semilukkede anlegg skal belastes med like kostnader som tradisjonelle åpne nøter, når negativ effekt på miljø er beviselig mindre.

For laksens velferd mener vi det er forsvarlig å ha flere fisk i anleggene enn hva som er tillatt i dag, så lenge vannkvaliteten holdes god. Dette er begrunnet ut fra forskning i sammenligningsbare situasjoner.

System basert på egnethet

Den nye havbruksstrategien åpner for å ta tak i flere av utfordringene vi har nevnt her. Det som nå må til er konkrete tiltak utarbeidet i samarbeid mellom forskning, industri, politikere og forvaltning. Dette for å endre regelverk og sikre betingelser slik at de bærekraftige anleggene blir en del av framtiden til havbruk. Vi er flere som har poengtert dette, deriblant Stiim Aqua Cluster i en rapport. For å utnytte systemene slik at de kan bidra med det de har potensial til, må de reguleres slik at systemer som beviser funksjonalitet på miljø og velferd, reguleres rettferdig. Målet må være at valg av system baserer seg på egnethet og ikke regelverk.