At prisen har gått som en kule er ikke så rart når vi ser på utviklingen i tilbudet. Den globale tilbudsveksten i 2022 blir litt under null. Etterspørselen vokser strukturelt og tilbudsvekst under cirka fem prosent betyr normalt et stramt marked og stigende priser.
Skrevet av seniorrådgiver i sjømatavdelingen i DNB, Dag Sletmo. Han er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, , oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, advokat Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands., styreleder i Salmar Aker Ocean, Atle Eide og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
En gammel tommelfingerregel er at for hver prosent veksten er lavere enn fem prosent, stiger prisen med tre prosent. Det betyr at prisen i 2022 burde vært cirka 20 prosent høyere enn i 2021. Men den ser ut til å stige mer enn dobbelt så mye som det – altså over 40 prosent (basert på spotprisen hittil i år og forwardprisen for resten av året).
Hva kan forklaringen være?
Jeg har ikke hørt det før nå
Antagelig er det knyttet til den eksplosjonen vi ser i råvarepriser generelt. Generell inflasjon har steget til nivåer vi ikke har sett på mange tiår, men det er ingenting mot utviklingen i landbruksprodukter. Inflasjonspresset startet som følge av covid drevet av produksjonsproblemer i kombinasjon med heftige statlige støttetiltak. Så kom krigen i Ukraina som helte bensin på inflasjonsbålet, og særlig rammer landbruks- og energipriser.
Jeg tipper årets nyord i laksebransjen blir «agflation», som er satt sammen av «agriculture» og «inflation». Agflation er når jordbruksråvarepriser stiger mye mer enn andre priser. Agflation er strengt tatt ikke et nytt ord, det oppsto i 2007, sist matprisene eksploderte. Men jeg har ikke hørt det før nå, og det har sikkert ikke du heller.
Største enkeltkostnaden
Det engelske landbrukskonsulentselskapet Andersons anslår at bøndenes cash-kostnader knyttet til neste avling har steget med rundt 30 prosent i forhold til i fjor. Bønder har ikke kjempehøye marginer. Hvis de ikke klarer å dytte økte kostnader over på kundene, går de med tap og da reduserer de produksjonen. Så enten klarer de å øke prisene, eller så må de redusere produksjonen – og da stiger prisene uansett på grunn av redusert tilbud og strammere marked.
Det tar år og dag å produsere en laks, men kjøttproduksjon er mye hurtigere. Derfor går denne dynamikken også ganske hurtig. Kylling og svin står for omtrent to tredjedeler av globalt kjøttkonsum og har en produksjonstid på typisk seks uker og seks måneder. Selv om fôret er den største enkeltkostnaden for lakseproduksjon, er den enda større for kjøttprodusentene. Derfor rammes de hardere av dette enn lakseprodusentene og må øke prisene mer enn lakseprodusentene hadde måttet gjøre. Og det nyter lakseprodusentene godt av siden prisen på substituttene øker.
Så da har vi en hypotese på hvorfor lakseprisen har steget så voldsomt: en kombinasjon av veldig lav tilbudsvekst og «agflation». Neste spørsmål er om de høye prisene er et forbigående fenomen eller om lakseprisen holder på å etablere et nytt og høyere nivå. Den ekstremt lave (og negative) tilbudsveksten er forbigående. Veksttakten vil ta seg opp i løpet av året om enn til fortsatt lave nivåer. Og veksten vil være positiv de kommende årene. Men den vil være forholdsvis lav, så tilbudsutviklingen tilsier fortsatt høye laksepriser, om enn ikke på de ekstreme nivåene vi ser akkurat nå.
Agflation en snillere variant
Hva med agflation, er det et varig fenomen? Det er vanskelig å si, men det vil ikke gå over med det aller første. Mye avhenger av forløpet av Ukraina-krigen. Forward-kurven tilsier at det blir etablert et nytt nivå for lakseprisen for årene 2022–24. Kostnadene vil også stige mye, men nettoeffekten vil antagelig være positiv for oppdretterne – altså at kostnadene vil stige mindre enn prisene. Selv om kostnadspress er negativt uansett, vil nok agflation være en snillere variant for oppdretterne enn den kostnadsøkningen de har slitt med de senere årene.
Forskjellen er at agflation forhåpentlig vil kompenseres i lakseprisen, til og med overkompenseres på grunn av substitusjonseffekten mot kjøtt. Mens den bransjespesifikke (biologiske) kostnadsøkningen som lakseoppdretterne har slitt med de senere årene, ikke har vært mulig å lempe over på prisene.
Speiler antagelig investorenes oppfatning
Disse resonnementene har en klar underliggende logikk, men det er mange implisitte forutsetninger. Holder de vann? Tiden vil vise. Av og til kan det være nyttig å se på børsutviklingen som en «sanity check». Den ser ut som den er i tråd med hypotesen. Etter krigsutbruddet har lakseoppdretterne gått forholdsvis bra på børs. Så kommer kjøttprodusentene, ikke like bra som laks men ikke så verst. Så kommer dagligvarekjeder. De som har gjort det dårligst, er matprodusentene (og ølprodusenter) som kjøper råvarer for å bearbeide dem og så selge til dagligvarehandelen.
Denne børsutviklingen speiler antagelig investorenes oppfatning av hvem som vil klare å lempe økte priser over på neste ledd og hvem som ikke vil klare det. Men det kan også delvis skyldes timing-effekter. Prisen i råvaremarkeder endrer seg fra dag til dag, mens prisen på merkevarer som selges i dagligvarehandel bare kan reforhandles på gitte tidspunkter og er en tregere materie. For oppdretterne er det også verdt å huske på at lakseprisen kan stige umiddelbart, mens det er et langt tidsetterslep fra prisen på fôringrediensene går opp til man ser det i resultatregnskapene deres.
