Kommentar: Lakseskatten – et forventet kaos

Blendet av prinsipper og politisk prestisje, kan det virke som om regjeringen ikke har tatt innover seg konsekvensene av mangelfulle forberedelser og dårlig håndtering. Dette kan igjen bli avgjørende for lakseskattens levetid og utforming etter stortingsvalget i 2025.

Samtidig har regjeringen, under henvisning til innspill fra høringsrunden, utsatt iverksettelsen for grunnrenteskatt på vindkraft. Dette er en klok beslutning. Det fremstår imidlertid som uforståelig og paradoksalt at regjeringen ikke også har tatt seg bedre tid i spørsmålet om grunnrente på havbruk. Høringsfristen for havbruk var kortere, og antall innspill mot modellen, innretningen og prosessen var langt flere.

Uryddig prosess og selvmotsigelser

Lovforslaget ble plukket fra hverandre – bit for bit – i høringsrunden. I tillegg til en uryddig prosess, har motstanderne vært godt hjulpet av manglende indre sammenheng i forslaget og selvmotsigelser fra regjeringens representanter.

Regjeringens narrativ om rettferdig omfordeling gjennom en næringsvennlig skatt er i stor grad bygget på en argumentasjon om at det kun er overskuddet i virksomhetene som skattlegges, ved at kostnadene knyttet til matfiskproduksjonen skal komme til fradrag. Samtidig er utviklingskonsesjonene merkelig nok holdt utenfor grunnrenteskattens virkeområde, og flere av prosjektene står nå i fare for å skrinlegges.

I proposisjonen er det vist til at «utviklingstillatelsene som sådan i liten grad gir grunnlag for grunnrente», ettersom tildelingen «forutsetter at det foretas betydelige investeringer i innovasjon». Ved konvertering til ordinære matfisktillatelser vil imidlertid utviklingsprosjektene omfattes av grunnrenteskatten. Oppdretter sitter dermed alene igjen med regninga for «betydelige investeringer i innovasjon», men kapitalstrømmen ved realisering vil reduseres tilsvarende den endelige skattesatsen. Dette er heller næringsuvennlig enn det motsatte.

Lakseskattens næringsvennlighet har vært et av regjeringens hovedbudskap. Men det er ikke slik at noe blir sant bare fordi det gjentas mange ganger – heller ikke om det gjøres forsøk på å formulere budskapet på nye måter.

Uklarheter knyttet til fradrag for investeringer i stående biomasse er et annet eksempel. Fisken som slaktes i 2023, og som etter lovforslaget skal være gjenstand for grunnrentebeskatning, er et resultat av flere år med investeringer og driftskostnader i den grunnrenteskattepliktige virksomheten. Det kan være store variasjoner mellom de reelle driftskostnadene for de ulike aktørene. Hvordan dette skal håndteres, er heller ikke avklart på en tilfredsstillende måte.

Har svekket hele ordningens legitimitet

På oppløpssida ser lakseskatten ut som et komplett kaos. Høringsrunden fremsto som en skinnprosess, og politisk risiko har blitt noe et samlet norsk næringsliv må forholde seg til. Prosessen, det manglende kunnskapsnivået og de mange selvmotsigelsene har bidratt til å svekke hele ordningens legitimitet allerede før den er endelig vedtatt.

Spørsmålet er likevel om denne oppfatningen deles av tilstrekkelig mange utenfor oppdrettsnæringens ekkokammer. Eller er det slik at motargumentene har druknet i en historiefortelling om grådige laksebaroner som beriker seg på fellesskapets bekostning?

Ingen vet med sikkerhet hva som vil skje med lakseskatten. En stor inntektspost i statsbudsjettet kan bli vanskelig å reversere. Og politisk risiko forsvinner ikke nødvendigvis over valgnatta.

I tida fremover blir det desto viktigere at norsk oppdrettsnæring blir en tydeligere premissleverandør i det offentlige ordskiftet. Det må jobbes systematisk med å vise norske forbrukere og velgere hvordan sjømatnæringa fungerer, og hvorfor nettopp norsk laks nyter så høy anerkjennelse globalt. Dette forutsetter deling av kunnskap og åpenhet rundt data. Ikke minst må det synliggjøres at biologiske og miljømessige utfordringer tas på alvor.