Innlegg

Skrevet av spesialrådgiver ved Sintef Ocean, Ulf Winther. Han er fast gjesteskribent hos Fiskeribladet, hvor denne kommentaren første gang ble publisert.

Fortsatt rømmer det mellom 100.000 og 300.000 laks og ørret i året ifølge Fiskeridirektoratets statistikk over innmeldte rømningstilfeller.

Noen år er tallene langt lavere. I 2020 ser det lovende ut, med litt over 32.000 laks og ørret rømt når dette skrives. Uansett om antallet som rømmer er 30.000 eller 300.000, andelen rømlinger er veldig liten når vi vet at det står godt over 400 millioner laks og ørret i sjøen til enhver tid. Da er alt greit da, kanskje?

Et forklaringsproblem

Nei, greit er det ikke. Bare i september i år har Fiskeridirektoratet fått innmeldt rømningstilfeller i Trøndelag, i Nordland og i Finnmark på nesten samme tid. Ikke de store mengdene fisk som har rømt, kan det se ut som. Heldigvis.

Ulf Winther Foto: Marintek

Men verre er det at det stadig meldes om fangst av rømt oppdrettsfisk som ikke stammer fra meldte rømningstilfeller. I starten av september meldte Fiskeridirektoratet om to slike tilfeller, et i Ytre Sogn og Sunnfjord og et på Sør-Vestlandet.

Slike meldinger dukker opp med ujevne mellomrom og bidrar til å stille spørsmål om oppdrettsnæringen har kontroll på det de driver med. Dessuten, og det kan man ikke si er urimelig, bidrar disse tilfellene til at det stilles spørsmål ved den offisielle rømningsstatistikken til Fiskeridirektoratet. Så her har oppdrettsnæringen et forklaringsproblem.

Hull i nota

Næringen kan alltids si at det er få fisk som rømmer, at de fleste fiskene som rømmer dør, at mengden rømt fisk i elvene går ned og at det utvikles sporingssystemer som skal bidra til at man kan finne ut hvor den rømte fisken kommer fra. Men hva så, vil man kunne si.

Den totale mengden villaks som returnerer til norskekysten hvert år er bare i størrelsesorden 400.000. Mange elver har en svært sårbar villaksstamme – og hjelper det så mye å vite hvor den rømte fisken kommer fra? Rømt har den jo uansett.

Det forundrer meg egentlig at det ikke satses mye mer for å løse det problemet som de aller fleste rømninger har til felles: Det oppstår et hull i nota. Det er mange bakenforliggende årsaker til at hullet i nota oppstår, men om nå hullet skyldes feil under avlusning, stress ved opptak av slaktefisk, ulike typer slitasje på nota eller makrellstørje, så ender det likevel til slutt med et hull i nota der fisken forsvinner ut.

Og bare for å ha sagt det, med mer makrellstørje i norske farvann, så er det ikke sikkert at det går like bra neste gang en av dem går inn i en not for å forsyne seg av laksen.

Hensyn til villaksen

Det gjøres mye god forskning og utviklingsarbeid for å redusere rømming, men gjøres det nok for å utvikle nøter som tåler enda mer før det blir hull i dem?

Naturlig nok dreier svært mye seg om å løse utfordringene med lakselus i havbruksnæringen i dag. Av hensyn til villaksen i første rekke, men også av hensyn til den goodwill næringen trenger for å oppnå videre vekst, må rømmingen reduseres enda mer og aller helst elimineres. Og de ukjente rømningstilfellene bør snart være historie. For å få til det, tror jeg nota må få mer oppmerksomhet enn den får i dag, som et av flere viktige tiltak for å hindre rømming.

Les også: