Skrevet av Stein Mortensen ved Havforskningsinstituttet, som er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Dag Sletmo i DNB, advokat Halfdan Mellbye i firmaet Sands, styreleder i Salmar Aker Ocean Atle Eide, økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide og ulike bidragsytere i Sjømat Norge.
Et årsskifte er en fin anledning til å se bakover – og fremover. 2021 ble i likhet med 2020 preget av korona. I DNB trodde vi det skulle går bra med sjømatbransjen under pandemien, men det er likevel betryggende å se at det faktisk har gjort det. Selv om det selvfølgelig har vært harde tak for mange underveis.
Mat er en robust vare, vi slutter ikke å spise bare fordi det er krig eller pandemi. Det er et godt utgangspunkt. Men logistikk og distribusjon er krevende for ferske produkter. Da 30 prosent av markedet for norske lakseoppdrettere forsvant over natten i mars 2020, viste bransjen sin styrke og tilpasningsevne. Selv om laksenæringen begynner å bli mer moden har den mye av den opprinnelige «animal spiriten» i behold. Sektoren var ikke en kule på børsen i 2021, men prisingen i obligasjonsmarkedet viser at investorene oppfatter risikoen som lav og kredittverdigheten som god.
Rekorder er vanlige, men likevel en bragd
Lakseprisen steg 5 prosent i 2021 som er sterkt i lys av 10 prosent vekst i norske slaktevolumer (selv om fallende chilensk eksport hjalp godt på den globale markedsbalansen). I euro steg prisen enda mer – den var opp 10 prosent. Det ble ny eksportrekord også i 2021 for norsk laks og norsk sjømat på 121 milliarder kroner. Det har nesten ingen nyhetsverdi – det skjer så godt som hvert eneste år. De siste ti årene har det vært ny rekord i åtte av dem for sjømat totalt, i ni av dem for laksen isolert. Men det er likevel en bragd.
Et annet viktig tema i året som gikk var bærekraft og klima – det føles også litt som «same procedure as last year». Men der hvor pandemien forhåpentligvis går mot slutten (og uansett blir vi flinkere til å håndtere den), er bærekraft et tema som bare rykker høyere opp på agendaen og som kommer til å fortsette å gjøre det. I 2021 var rapporten til FNs klimapanel viktig. Den sa riktig nok det vi visste allerede – det går feil vei. Men la til at det går feil vei enda fortere enn vi har trodd før. Vi ser at laksebransjen tar denne utviklingen inn over seg. Stadig flere kommer med bedre klimagassrapportering og tydeligere og mer omfattende mål – inkludert mål basert på «gullstandarden» til Science Based Targets Initiative.
Flytter tyngdepunktet
Vi har sett et takras av grønne obligasjoner og bærekraftslinket finansiering i sektoren. Slik finansiering hjelper med å kanalisere kapital til grønne prosjekter. En annen viktig effekt er at det kan hjelpe å flytte tyngdepunktet for bærekraft internt i bedriftene nærmere der de store beslutningene tas – det vil si kontorene til finansdirektøren, konsernsjefen og styret.
Og bransjen lærte seg å uttale «taksonomi». Det er mange som er spente på hvordan EUs taksonomi for akvakultur vil bli og om den vil slå positivt eller negativt ut for sektoren. Et nøkkelspørsmål tror jeg blir om man vil se på sektoren som en del av matsystemet, eller se på den isolert. Matproduksjon står for hele 1/3 av globale klimagassutslipp og er den dominerende trusselen mot artsmangfoldet på jorden. Akvakultur scorer bra i forhold til begge disse utfordringene sammenlignet med annen animalsk proteinproduksjon. Men oppdrett har selvfølgelig også sine utfordringer. Tenk på vindmøller – hvis man ser på dem isolert og fokuserer på naturinngrepene og fugledød er det lite miljøvennlig. Men hvis man tar hensyn til at de erstatter fossil energi blir vurderingen annerledes. Men så langt er ikke «protein transisjon» et etablert begrep på linje med «energi transisjon».
Hvordan påvirker inflasjonen?
Et generelt tema i 2021 var stigende inflasjon – i USA har den nådd det høyeste nivået på 40 år. Sentralbanker som til å begynne med sa at inflasjonstendensene var en forbigående hikke knyttet til korona, virker litt mer bekymret og har begynt å øke styringsrentene. Kanskje man bør tenke på å sikre renten dersom man har mye gjeld?
For laksebransjen ser vi inflasjonen tydeligst via økende fôrpriser. Vi er ikke så veldig urolig for det. En grunn er at kostnadene for fjære og kjøtt vil stige mer fordi fôret utgjør en større andel av totalkostnaden. Det betyr at alt annet like en bedring i laksens relative kostnadsposisjon. En annen grunn er at et stramt marked betyr at prisene antagelig vil øke mer enn kostnadene uansett. Kontali spår en global tilbudsvekst på bare 2 prosent i 2022, ned fra 6 prosent i 2021. Tommelfingerregelen sier at etterspørselen vokser cirka 5 prosent i året strukturelt. Så hvis tilbudsveksten er lavere enn det, betyr det normalt stigende priser. Forward prisen på Fishpool støtter dette – den indikerer en oppgang på 10 prosent ift. snittprisen for 2021. Samtidig ser etterspørselen sterk ut, hypotesen om at korona ville gi et varig løft i etterspørselen i retail ser ut til å holde stikk.
Digitaliseringen ruller videre
Når det gjelder ny teknologi fikk offshore oppdrett mye oppmerksomhet i året som gikk med etableringen av Aker Salmar Ocean som et høydepunkt. Det er også en illustrasjon på styrken Norge har som havnasjon – og at de ulike havbransjene i økende grad konvergerer.
Landbasert oppdrett har slitt på børs og oppleves nok av mange som ikke like «hot» som det var en periode. Men det er verdt å huske på Bill Gates sine ord om at «vi overvurderer alltid endringene som vil skje de neste to årene og undervurderer endringene som vil skje de neste ti». Vi har også fått økt fokus på lavutslippsløsninger i sjø, som de fleste refererer til som «semi-lukket i sjø» – men det kan også inkludere åpne nedsenkede løsninger. Myndighetenes forslag til reguleringer som kan stimulere denne utviklingen er et fint eksempel på teknologinøytral regulering – altså at man sier hva som skal oppnås istedenfor hvordan det skal oppnås.
Vi vil nok se mer av det i fremtiden. Et blue sky scenario kan være at vi en vakker dag ikke har lisenser basert på biomasse, men kun på miljøavtrykk. Digitaliseringen ruller videre. Norge er godt posisjonert i forhold til all denne teknologiske utviklingen. Det er Norge som er Silicon Valley innen lakseoppdrett – det er her «det skjer». Men med to mulige unntak. Det ene er genetikk. Vil strenge EU reguleringer bety at den potensielt veldig kraftige CRISPR teknologien regnes som genmodifisering og i praksis forbys i Norge, mens UK, Canada, og Chile vil vurdere det annerledes? Og innen «alternative proteiner» virker det også som aktiviteten i Norge er lav.
Fortsatt konsolidering i bransjen?
En annen spennende teknologi, som kanskje nå handler mer om markedsaksept enn teknologiutvikling, er fryse- og kjøleteknikk. Vi har i 2021 sett at aktører på Færøyene og Island har startet eksport av fersk laks til USA med skip ved hjelp av «sub-chilling» – det vil si at temperaturen senkes til minus 1.5 grad celsius uten at fisken fryser. Men også «ekte» fryse- og tineteknologi er blitt så god at «refresh» (fryst fisk som er blitt tint før den selges i butikken) kan bli en direkte konkurrent med fersk fisk etter hvert. Får man det til, og kan bruke skip istedenfor fly, sparer man mye fraktkostnader både målt i penger og i klimagassutslipp.
Til slutt en bekymring. Noe av det mest interessante jeg leste i året som gikk, var professor Bård Misund sine artikler i IntraFish om hvordan kostnadsøkningene de siste to årene har «spist opp» superlønnsomheten bransjen opplevde i 2016–2019 på bakgrunn av høye priser.
Som Bård selv sier kan det være mye korona støy i 2020 og 2021, det vanskelig å tallfeste veldig presist. Men det er helt klart at korona alene ikke forklarer resultatnedgangen, mye skyldes også andre forhold – særlig biologi. Bård peker også på at variasjonen i lønnsomhet mellom aktørene har økt de senere årene. Det blir spennende å se utviklingen på dette området i årene som kommer. Og også om denne utviklingen – kanskje i kombinasjon med endringene i formuesskatten for oppdrettere som ikke er børsnotert – vil bidra til at vi vil se fortsatt konsolidering i bransjen.
