Gjestekommentar

Skrevet av Sigrid Ratvik Østvik i Advokatfirmaet Schjødt. Østvik er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide, Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, styreleder i Salmar Aker Ocean, Atle Eide og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Effektive og dekkende samarbeidsavtaler vil være et viktig verktøy for å gjennomføre nødvendige biosikkerhetstiltak. Dette vil samtidig innebære stor grad av juridisk innovasjon.

Antall laks og tetthet mellom anleggene er sentrale risikofaktorer for både lus og sykdom. Siden verken virus eller parasitter respekter arealgrenser og selskapsstrukturer, men beveger seg fritt gjennom vannmassene, vil lokalitetene ha en gjensidig påvirkning overfor hverandre. Dette er et felles problem som aktørene best kan løse sammen.

Sigrid Ratvik Østvik Foto: Advokatfirmaet Schjødt

Uttrykket biosikkerhet brukes vanligvis i forbindelse med smittsomme sykdommer. Fra et regulatorisk ståsted er det grunn til å utvide biosikkerhetsbegrepet til å også omfatte forebygging og kontroll av lusesmitte. Selv om lus og sykdom i dag reguleres gjennom to ulike forskrifter, er risikofaktorene, tiltakene og de involverte partene langt på vei de samme.

Økonomiske effekter

Flere oppdrettere bruker betydelige ressurser på forebyggende tiltak for å sikre god fiskevelferd. Samtidig vil manglende biosikkerhetstiltak hos én aktør kunne medføre at arbeidet som gjøres på andre lokaliteter i verste fall er forgjeves. Det er derfor i alles interesse at eventuell forekomst av sykdom begrenses lokalt og bekjempes effektivt.

Håndtering av lakselus medfører store kostnader for næringen. Dersom lusesituasjonen i området kommer ut av kontroll, risikerer oppdretterne ikke bare tap av inntekt ved å måtte redusere MTB ved rødt lys, men også tapte vekstmuligheter som følge av gult lys og stillstand.

Sammensatt regulering

Overordnet er det to parallelle hensyn som gjelder: Hensynet til biosikkerhet og hensynet til aktørenes individuelle interesser, enten de er sammenfallende eller motstridende. De ulike reguleringsmekanismene må forene og hensynta begge to.

Akvakulturregelverket legger opp til et visst biosikkerhetssamarbeid. Samarbeidskravene er kun minstestandarder, og reglene gir stor frihet til å påvirke hvordan den faktiske gjennomføringen og etterlevelsen av kravene til fiskevelferd skal foregå. Samtidig fordrer det at oppdretterne tar det ansvaret som regelverket innrømmer dem.

Etter akvakulturdriftsforskriften § 40 kan Mattilsynet pålegge koordinert brakklegging av hensyn til fiskehelse. Lakselusforskriften § 4 stiller krav om samordning av luseplan innenfor et nærmere bestemt geografisk område.

Noen aktører er også pålagt krav om biosikkerhetssamarbeid gjennom sertifiseringsstandarder og kundespesifikasjoner. I tillegg har aktører i enkelte områder tatt initiativ til å inngå egne biosikkerhetsavtaler.

Juridisk innovasjonsbehov

På tross av sterke insentiver til samordning innenfor samme område, er det visse utfordringer knyttet til koordinering, prioritering og gjennomføring. Det juridiske innovasjonsbehovet for å sikre tilstrekkelig oppslutning om biosikkerhetsarbeidet er stort.

Bruk og utvikling av biosikkerhetsavtaler er en egnet og tilgjengelig måte å redusere dagens utfordringer på. I motsetning til lovgivningsprosesser som går over lengre tid, gir privatrettslige avtaler rom for fleksibilitet og hurtige omstillinger i tråd med den til enhver tid gjeldende biosikkerhetsrisikoen.

Håndtering av lakselus medfører store kostnader for næringen. Foto: Illustrasjonsfoto fra arkiv SinkabergHansen

Rettslig bindende avtaler

Biosikkerhetsavtalene – enten det er felles bekjempelsesplaner mot lakselus, et omforent brakkleggingsregime, eller fastlagte brønnbåtruter – vil være rettslig bindende aktørene imellom. For å sikre et best mulig grunnlag for samarbeidet, er det imidlertid noen forhold avtalene bør regulere.

Hvem som er parter, bør fremgå tydelig. Dette har en side til hvilke aktører som skal delta i samarbeidsgruppen, og hvilke plikter og rettigheter de ulike partene skal ha. En viktig avklaring i den forbindelse er den geografiske inndelingen av samarbeidsområder med tilhørende samarbeidsgrupperinger. I tillegg er det sentralt at de som representerer oppdrettsselskapene i samarbeidskonstellasjonene, faktisk har myndighet til å inngå slike avtaler.

Videre må det klargjøres hvilke prinsipper som skal gjelde for beslutningstaking. Det kan enten være krav om enighet mellom alle partene, noe som harmonerer godt med det rettslige utgangspunktet om avtalefrihet, eller det kan ses hen til aksjeselskapslovgivningen, hvor et visst flertall av aksjonærene kan treffe beslutninger på vegne av selskapet.

Kostnadsfordeling, ansvar og eventuelle sanksjoner er viktige momenter som må vurderes for hver enkelt samarbeidsavtale.

Sammenlignet med myndighetenes tiltaksmeny, er ikke sanksjonsreguleringen i dagens avtaleverk veldig omfattende. Kanskje er samarbeidsklimaet aktørene imellom og lokale forhold slik at den beste løsningen faktisk er å komme til enighet.

Det kan uansett oppstå uenighet og konflikt, særlig i lys av hvilke verdier som står på spill. Å ta stilling på forhånd til oppgjøret ved eventuelle hendelser, kan både bidra til å gi partene nødvendig trygghet til å investere i samarbeidet, og ha en preventiv effekt overfor de som ikke i samme grad slutter opp om de avtalte prinsippene for biosikkerhet.