Kronikk

Skrevet av professor Bård Misund, Handelshøyskolen ved Universitetet i Stavanger.

For 10-15 år siden ble det rettet stadig sterkere kritikk mot oppdrettsnæringen som følge av omfattende luseutfordringer og store rømningshendelser. Det økte søkelyset på negative miljøpåvirkning av havbruk førte til Riksrevisjonens rapport fra 2012. Rapporten pekte på at den sterke veksten i næringen innebar miljømessige utfordringer, og etaten var bekymret for at miljøhensyn ikke hadde blitt tilstrekkelig ivaretatt i beslutninger om produksjonsvekst. Riksrevisjonen mente at miljøutfordringene var av et «omfang som vil kreve vesentlig endringer i havbruksforvaltningen og måten havbruksnæringen blir regulert på». Riksrevisjonen syntes det var positivt at miljøhensyn var blitt tillagt økende vekt siden 2007, men signaliserte at miljøhensyn måtte i langt sterkere grad være en større del av den fremtidige reguleringen av havbruksnæringen.

Strengere reguleringer

Selv om strengere regulering av lus- og rømning allerede var blitt innført med luseforskriften i 2008 og NYTEK-forskriften i 2012 (rømningsforebyggende tiltak), så var Riksrevisjonens rapport et sterkt signal til forvaltningen om enda strengere miljøregulering. Luseforskriften ble strammet inn både i 2013 og 2017, og det ble også innført en utfiskingsforskrift. I 2014 igangsatte daværende regjering et arbeid med å utrede et nytt reguleringsregime for havbruk basert på miljøkriterier. Dette arbeidet resulterte i trafikklyssystemet, som foreløpig kun har effekt av lakselus på vill laksefisk som miljøvariabel. Dette kan endre seg da Regjeringen Støre har videreutvikling av trafikklyssystemet med flere miljøindikatorer som første punkt under havbruk i Hurdalsplattformen.

Selv om Trafikklyssystemet ble innført i 2017 ble det først i 2020 gjort MTB-nedtrekk i røde områder. I vinter vil den nye fiskeriministeren ta beslutningen om hvilke PO’er som blir grønne, gule eller røde. Det er altfor tidlig å konkludere med fargeleggingen av kysten allerede nå, men det er en risiko for at det blir rødt i deler av vestlandet også denne gangen.

Havforskningsinstituttet leverte i mellomåret 2020 en statusrapport, hvor hovedkonklusjonen (side 5, tabell 1) var at lakselus i PO2 og PO3 hadde høy negativ effekt på vill laksefisk, og i PO4 var konklusjonen «moderat», men med en tendens mot en høyere kategori. Avgjørelsen om fargelegging gjøres ut fra status over to år, dvs. basert på lusestatus i både 2020 og 2021. Statusrapporten for sør-Norge i 2021 forteller om et høyt smittepress i de lange fjordene på vestlandet.

Fortsatt høyt smittepress i noen produksjonsområder og fallende lusetellinger?

Samtidig som HIs analyser viser et høyt smittepress, viser lusetellingene i oppdrettsanleggene (tellinger som er et krav ihht. luseforskriften) historisk lave nivåer av antall lokaliteter over lusegrensen og antall modne hunnlus på oppdrettslaks.

Dette kan virke som et paradoks, kombinasjonen av høyt smittepress av lakselus på vill laksefisk og fallende lusetall på oppdrettslaksen. Forskere ved Fridtjof Nansen Institutt konkluderte i fjor med at «den miljømessige effekten av strenge lusegrenser har vært begrenset eller uteblitt; vellykket overholdelse av lusekravene ser ikke ut til å redusere smittepresset på villaksen i områdene vi har undersøkt» og at «myndighetene i større grad bør regulere flere forhold enn antall lus per fisk for å få ned smittepresset på de ville laksebestandene og for å bedre velferden til oppdrettsfisken i merdene».

Havforskere har funnet ut at lakselus kan bli motstandsdyktig mot metodene som brukes til å fjerne dem. Foto: Arkivfoto Eivind Senneset

Havforskerne var uenig i at strenge lusekrav i oppdrett ikke hjelper vill laksefisk. Deres analyser tyder imidlertid på at grensen må helt ned til 0,03 modne hunnlus per fisk for at PO’en skal klare å komme i grønn status i problemområdene. Videre pekte havforskerne på at dette nivået kan være vanskelig å oppnå i praksis, og viste til at det trengs andre virkemidler for å redusere smittepresset i disse områdene, inkludert lokalisering og bruk av ny teknologi. Den samme forskningen viser at forlenging av perioden meden lusegrense på 0,2 og en senkning av grensa til 0,1 vil ha en positiv effekt på smittepresset, men at dette ikke gjelder ikke alle PO’er.

Ytterligere reduksjon av lusegrensene og/eller forlenging av perioder med de laveste grensene vil by på utfordringer, både økonomisk og fiskevelferdsmessig. Lavere lusegrenser vil nok bety hyppigere behandling av oppdrettsfisken, som kan være negativt for dyrevelferden. Veterinærer har uttrykt bekymring for oppdrettsfiskens (laks, ørret og rensefisk) velferd knyttet til økt bruk av ikke-mekaniske avlusningsmetoder, og økonomer er bekymret for økte kostnader. Dagens luseregulering balanserer ikke hensynene til både villfisken og oppdrettslaksens dyrevelferd, som kan by på utfordringer etter hvert som lusegrensene senkes. Hvordan de ulike hensynene skal ivaretas i samme system er foreløpig uklart, men den avtroppende regjering hadde nettopp fiskehelse og -velferd høyt på lista over prioriteringer i havbruksstrategien som ble lansert i sommer.

Dagens luseregulering balanserer ikke hensynene til både villfisken og oppdrettslaksens dyrevelferd, som kan by på utfordringer etter hvert som lusegrensene senkes

Hvordan kan smittepresset tas ned?

Reduksjon i MTB vil være en mulighet, men det er foreløpig usikkert hvor mye biomassen i røde PO’er må reduseres med før områdene blir grønne. Hvis det er behov for en betydelig reduksjon i MTB kan dette ta lang tid. Eksempelvis vil det med dagens system ta 23 år med rødt lys før trafikklyssystemet vil halvere MTB’en i en PO.

I praksis betyr forskningsresultatene til HI at hvis smittepresset i det som anses som problemområdene skal betydelig ned så betyr dette bruk av en annen verktøykasse, som f.eks. relokalisering av lokaliteter (som gir muligheten for å samtidig beholde samme totale MTB) eller bruk av semi-lukkede anlegg eller snorkelmerder. Slike alternative tiltak vil være mer forenelig med politiske ambisjoner om fortsatt vekst i havbruksnæringen.

I en simuleringsstudie fra HI publisert i 2020 regnet havforskerne på potensialet for reduksjon i total smitte av lakselus i PO3 både ved relokasjon, bruk av snorkelmerder, og lukking. Modellene viste at alle tiltak gir betydelig redusert smittepress, men det mest effektive tiltaket var å bruke semi-lukket merdteknologi på lokaliteter som bidrar mye til smittespredning, såkalt «strategisk lukking».

Semi-lukkede anlegg er i ferd med å seile opp som en aktuell alternativ produksjonsteknologi til dagens åpne merder. I dag er den største fordelen med lukkede anlegg at man reduserer/eliminerer smitte av lakselus, noe som ble bekreftet da Akvafuture nylig fikk dispensasjon fra kravet om telling av lakselus. Om teknologien er i stand til å erstatte åpne merder eller om den kun vil være et supplement vil tiden vise, men at det for tiden er økende fokus blant politikere for å utforske potensialet til semi-lukket teknologi er det ikke tvil om. For mer informasjon om mulighetene med semi-lukkede oppdrettsanlegg vil jeg vise til en rapport utgitt av Stiim Aqua Cluster (finansieringskildene er oppgitt i rapporten).

Fremtidens regulering skal utredes

En nedgang i lusetall og antall lokaliteter over lusegrensene bør derfor tolkes med forsiktighet. Analysene og modellene til HI tyder på at lusegrensene må betydelig ned før røde PO’er blir grønne. Hvordan dette skal gjøres i praksis vil være utfordrende, kanskje kreve alternative tilnærminger, og er trolig noe som det nylige nedsatte offentlige utvalget skal se nærmere på. Utvalget skal levere sin rapport innen utgangen av mars 2023, og denne vil kunne ha svært stor betydning for den fremtidige utviklingen i havbruksnæringen.

_________________________________________________________________________________________________

Bård Misund er professor i bedriftsøkonomi ved Handelshøyskolen på Universitetet i Stavanger, og er utdannet havbruksbiolog og finansøkonom. Han forsker på bedriftsøkonomiske problemstillinger knyttet til naturressursnæringer, inkludert energi og havbruk. Han har tidligere jobbet i Equinor og har hatt sommerjobber i havbruksnæringen. Misund deltar tidvis på forskningsprosjekter finansiert av Norges Forskningsråd og Fiskeri- og Havbruksnæringens Forskningsfinansiering, samt tilknyttet SALT2030 finansiert av Vestland Fylkeskommune. Denne kronikken er ikke del av leveransene til noen av disse prosjektene, men er tilknyttet forskningsterminprosjektet «Eksternaliteter i havbruk» helfinansiert av Handelshøyskolen ved UiS.