Innlegg

Skrevet av styreleder i NFKK og ordfører i Hitra kommune, Ole Laurits Haugen.

Daværende fiskeriminister og sannhetsvitne for daværende statsminister stoppet videre vekst i lakseoppdrett. Det var ikke bærekraftig lenger. Det var for mye lakselus. Og det var daværende administrerende direktør i Marine Harvest ASA (nå Mowi, og verdens største lakseoppdretter) enig i. Hvorfor? For dyrevelferden og havmiljøet, eller for superprofitten? Ja, det undres jeg på.

Jeg kan ikke si at jeg har svaret. Svaret med to streker under. Men jeg konstaterer at veksten i lakseoppdrett, i alle fall den delen det betales for (regner ikke med såkalte utviklingstillatelser, som det ikke betales for), den har nesten stoppet helt opp. Og når det gjelder drømmen (?), og den politiske sannheten om femdobling, der har vi nesten ikke forlatt startstreken.

Og hva nå? Gapet mellom en regulert og begrenset produksjon og tilbudsvekst, mens etterspørselen øker, hva blir resultatet? Jo, økende priser og superprofitt. Basert på privilegerr som var null verdt, men som nå verdsettes til milliarder. Konsekvens? Både staten, bankene og de priviligerte fatter stor, stor interesse.

Videre, hvor bli det av vanlige arbeidsfolk og lokalsamfunn som representerer fellesskap i dette? Jo, svaret er kort og godt usikkerhet. Usikkerhet for framtida, og usikkerhet med spørsmål som: Hva gjorde vi galt? Hvem trodde vi på?

Min oppfatning er at når elveeiere med privilegier, den såkalte miljøbevegelsen og kapitalen finner hverandre, så gir det avlat som statlig grunnrenteskatt. Og hva har vi, de korrekt frelste lært om det? Jo, ifølge katolikkene en begrenset oppholdstid i skjærsilden, men deretter et uendelig liv i paradis. Jeg synes både regjering, storting, professorer og selvoppnevnte eksperter, sammen med (styrt-) rike bør tenke seg om.

For meg, som leder i 15 år for nettverket fjord og kystkommuner (NFKK), som ordfører i 15 år på fødestedet for «det norske oppdrettseventyret» og i Hitra kommune, så spør jeg grunnleggende om «Ble lakselusa til besvær»? Ja, tenker jeg. Og jeg tenker da på både dyrevelferd (som jeg kunne utdypet) og det skammelige med mitt fedreland som bortskjemt, og med ingen bekymring om hva mine og dere andres barnebarn skal overleve av i framtida.