Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Oppdrettslaks støttes av en lang rekke positive megatrender. Kortversjonen er at den passer godt med både viktige konsumenttrender og behovet for å produsere mer mat på en klode som allerede har store problemer med klima og naturmangfold.
La oss begynne med behovet for å produsere mer mat. Jeg slutter alltid å høre etter når folk sier at vi kommer til å være 10 milliarder mennesker på jorden i 2050 (da vet jeg at resten blir en lang serie selvfølgeligheter jeg har hørt mange ganger før). Men det er sant. Og det er viktig. Det er en økning på 2 milliarder mennesker på noen få tiår. Det vil si 25 %.
Matetterspørselen vil øke enda mer, nærmere 60 % tror FN. Hvorfor det? Det henger sammen med at inntekt per person også kommer til å øke betydelig i tiårene som kommer. I Norge spiser vi ikke mer og bedre når inntekten øker, vi spiser bra allerede. Men i fremvoksende økonomier er det en veldig tydelig sammenheng. Høyere inntekt betyr flere kalorier. Og det betyr mer animalsk protein. Det innebærer at produsenter av kjøtt vil støttes av en behagelig medvind i form av stødig etterspørselsvekst i mange år fremover. Men de vil i økende grad også oppleve en motvind som kan vokse til å bli en orkan. Den motvinden vil bli drevet av klimaproblemet.
Klimagassutslipp
Alle vet at fossilt brennstoff er problem nummer 1 når det gjelder klimagassutslipp. Færre er oppmerksom på at mat er problem nummer 2. Matsystemet står for rundt 1/3 av de globale utslippene i dag. Og det er før matproduksjonen skal øke med nærmere 60 % innen 2050. Bill Gates sier at dersom vi fortsetter å produsere mat på akkurat samme måte som nå, vil utslippene øke med 2/3 i den perioden. Litt enkel matematikk: gitt at matsystemet står for 33 % av utslippene i dag, og disse skal øke med 2/3-deler, sier kalkulatoren at maten i 2050 vil stå for et klimagassutslipp tilsvarende 55 % av dagens totale utslipp. Med andre ord: dersom absolutt alle i hele verden klarer null utslipp i 2050, bortsett fra at vi produserer mat på akkurat samme måte som i dag, så vil globale klimagassutslipp ikke engang bli halvert.
Det går selvsagt ikke. Derfor vil det tvinge seg frem store endringer i matsystemet. Særlig innen kjøttproduksjon som har et overproporsjonalt avtrykk i form av klimagass og arealbruk i forhold til planteproduksjon. Hva hvis vi alle blir vegetarianere? Det vil hjelpe vesentlig. Men det er ikke veldig realistisk. For hver idealist i Skandinavia som frivillig blir vegetarianer står det en lang kø av folk i fattigere land som er klare til å spise mer kjøtt det øyeblikket de har penger til det.
Så hvorfor kan laksen bidra til å redde verden? Det er fordi den har et lavt klimagassutslipp i forhold til kjøttproduksjon på land. Global lakseproduksjon slipper ut 7.2 millioner tonn klimagass i året sier Mowi. Dersom folk hadde spist en representativ miks av kjøtt istedenfor denne laksen, ville utslippene fra det kjøttet ha vært 23.7 millioner tonn. Utslippet fra laksen er altså 16.4 millioner tonn lavere. Og globale klimagassutslipp blir følgelig også 16.4 millioner tonn lavere enn de ellers vill ha vært.
Sjømat har et sterkt kort
Du vil kanskje innvende at det ikke er så mye i global skala – det tilsvarer cirka 0.1 % av utslippene til matsystemet. Men alle monner drar. Og i norsk sammenheng er det betydelig. Norge står for rundt halvparten av global lakseproduksjon, så la oss anta at vi står for en tilsvarende andel av de 16 millioner tonnene lakseproduksjonen kompensere for – altså 8 millioner tonn. Det er et stort tall i forhold til Norges årlige samlede utslipp på cirka 50 millioner tonn. Det innebærer at laksen kompenserer for 16 % av Norges totale klimagassutslipp.
Alternativt at den kompenserer for 2/3 av de 12 millioner tonnene klimagass norsk olje- og gassutvinning står for (og som vi er villig til å bruke svært mange milliarder kroner for å elektrifisere). Hvorfor snakker vi ikke mer om dette? Kanskje fordi det ikke dukker opp i Norges klimaregnskap, men i regnskapet til de landene som ellers ville produsert mer kjøtt. Nasjonale regnskap er nødvendig for å mobilisere nasjonale tiltak. Men samtidig må vi ikke glemme at vi har bare en atmosfære.
Laksen, og sjømat generelt, har et sterkt kort i tillegg til lave klimagassutslipp sammenlignet med kjøtt. Det er naturmangfold. Mens matsystemet er en vesentlig bidragsyter til global oppvarming, er det den dominerende faktoren bak ødeleggelse av natur og artsmangfold. Rett og slett fordi matproduksjonen legger beslag på så enorme arealer og i tillegg bruker enormt mye ferskvann. Derfor er det et selvstendig poeng å produsere mer mat i sjøen.
Grønn finansiering
Finansmarkedet har fersket disse poengene og derfor har grønn finansiering blitt stort i sektoren. Det holder ikke at banken synes en kunde er grønn, det må godkjennes av en uavhengig tredjepart. I laksebransjen er det Cicero Shades of Green som har tatt den rollen. Selskapet ble etablert som et underbruk av Cicero, et av verdens ledende tverrfaglige klimainstitutt (ledet av tidligere SV-sjef Kristin Halvorsen). Nå er det eid av S&P Global. DNB har vært med på å skaffe over 100 milliarder kroner (ja, jeg mener milliarder, ikke millioner) i grønn og bærekraftslinket finansiering til sjømatsektoren, omtrent alt til laksebransjen.
Tilbake til påstanden om at laksen kan være med å redde planeten. Ikke alle kan spise laks. Men så lenge vi finner bærekraftige måter å øke produksjonen på, er etterspørselen nesten utømmelig. Volumet kan mangedobles. Det aller viktigste bidraget laksen kan komme med, er kanskje å bidra til utvikling av andre typer akvakultur – billigere arter i varme strøk. Kanskje særlig i Afrika som vil stå for den dominerende delen av verdens befolkningsvekst de neste tiårene. Laks er den teknologisk ledende formen for akvakultur og derfor et godt startpunkt for utvikling av andre arter. Vi ser dette i leverandørindustrien (fôrprodusenter, vaksiner, utstyr). Et annet eksempel er Global Salmon Initiative som er invitert av Bill & Belinda Gates Foundation til å bidra til å utvikle akvakultur i Afrika sør for Sahara.
Må bli enda bedre
Dette var mange lovord om lakseoppdrett. Men selvfølgelig må også lakseoppdretterne bli enda bedre selv om de er gode allerede i dag. Kjøttprodusentene jobber med å redusere sitt avtrykk. Hvis man står stille, sakker man akterut på relativen. Og når målet er «Net Zero» må alle uansett jobbe for å komme så nær null som mulig. For å si det med dronningen i Alice in Wonderland: «My dear, here we must run as fast as we can, just to stay in place. And if you wish to go anywhere you must run twice as fast as that.»
Heldigvis jobbes det bra med dette allerede. Mange oppdrettere, og alle de tre store laksefôrprodusentene, har såkalte Science Based Targets for klimagasskutt. Det er gullstandarden. Og i PWCs analyse over de 100 største norske selskapene sine klimautslipp i 2022, er hele 4 av 9 selskaper i toppkategorien sjømatselskaper (Mowi, Skretting, Lerøy og Salmar). For å komme i den kategorien måtte man kutte utslipp med minst 7 % og i tråd med Parisavtalen.
Do No Significant Harm
Laksebransjen er med andre ord veldig bra og har et godt utgangspunkt for å komme med viktige bidrag med å utvikle akvakultur generelt. Men det er ikke nok å være superbra på viktige områder. Man må samtidig passe på å ikke gjøre skade på andre viktige områder. I EU taksonomien kalles det DNSH: Do No Significant Harm.
For å være grønn må man gi et vesentlig positivt bidrag på minst et relevant område. Men samtidig ikke gjøre vesentlig skade på et annet. En illustrasjon jeg bruker av og til er et pressebilde av politiet som bærer Greta Thunberg bort fra en ulovlig demonstrasjon mot vindmøller. Det er litt paradoksalt at en klimaaktivist skal demonstrere mot grønn energiproduksjon. Men det er selvfølgelig på grunn av DNSH-fenomenet – hun føler at samenes rettigheter i Fosen blir krenket. DNSH-sonen til norsk lakseoppdrett er det lokale miljøavtrykket, påvirkning på villaksen og fiskevelferd. Bærekraftsdiskusjonene er veldig fokusert på disse tingene. Det er viktig å redusere disse negative effektene så mye som mulig. Men all matproduksjon vil ha et visst avtrykk, det er umulig å unngå. Så oppgaven må være minimere avtrykket til nivåer samfunnet synes er akseptable. Og så må man huske på å fortelle om det man får til, det er mange misoppfatninger om tingenes tilstand der ute.
Hvordan få en sterk sosial lisens
Det er ikke bare bærekraftsutfordringer som er en barriere mot vekst for lakseoppdrett. Det er også «sosial lisens». Uttrykket ble opprinnelig brukt i tilknytning til gruveindustrien. Det handler om oppfatningen ulike grupper og et land har av fordelene og ulempene knyttet til en næring.
Har du en svak sosial lisens, får du mindre støtte fra samfunnet for å drive virksomheten. Og du vil være mer utsatt for krevende reguleringer og til og med nedstenging. En sterk sosial lisens betyr at du har mange venner. Og venner i ulike leire. Laksenæringen har sterkere støtte i lokalsamfunnene hvor den er bedre kjent og hvor den økonomiske betydningen er mer synlig, enn den har i storbyene. Når det gjelder vekst er lokal støtte viktig for å få tildelt lokaliteter. Men lisenskapasitet og øvrige reguleringer blir bestemt i de store byene og av den nasjonale opinionen. Bransjen oppfattes annerledes i Oslo enn på Lovund. Og annerledes i Reykjavik enn i Bildudalur. Og annerledes i Santiago enn i Puerto Montt.
Så hvordan får du en sterk sosial lisens? Det handler om å leve opp til forventningene til ulike grupper og om å bli oppfattet som noen som bidrar positivt. Der har laksenæringen en veldig god historie å fortelle den nasjonale og internasjonale opinionen når det gjelder globale klima- og naturmangfoldproblemer.
