Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Men la oss starte med historien. Den første fasen kan vi kalle Kaotisk Vekst. Den dekker årene før 2008. Næringen vokste fort. Mange investorer elsket bransjen fordi de så et sterkt langsiktig vekstpotensial drevet av en økende global etterspørsel etter protein. Amerikanske investorer kalte dette «proteinhistorien». Men det oppsto all verdens uventede problemer. Sykdom var ett. Uventede priskollapser var et annet.
Gradvis forbedret sykdomshåndteringen seg og bedre datatilgang gjorde markeds- og prisanalysene mer pålitelige. Vi gikk inn i en fase som jeg kaller «Syklisk Vekst». Den perioden dekker årene 2008–13. I disse årene forsto finansmarkedet at laksebransjen hadde en sterk syklisk dynamikk i tillegg til den langsiktige positive veksttrenden. Som i Kaotisk Vekst perioden var volatiliteten fortsatt høy, men nå ble den bedre forstått. Amerikanske langsiktige «protein story» investorer ble i stor grad erstattet av kortsiktige trading fokuserte hedgefond i London.
Alderen med superfortjeneste
Den tredje fasen kaller jeg «Ny Daggry» og dekker perioden 2014–2020. Utgangspunktet var at norsk oppdrettsnæring nådde full utnyttelse av lisensene i 2012. Samtidig hadde regjeringen blitt svært restriktiv med å dele ut ny lisenskapasitet fordi de mente bransjen i stor grad hadde nådd full kapasitetsutnyttelse fra et biologisk perspektiv. Myndighetene i andre viktige produksjonsregioner globalt hadde kommet frem til samme konklusjon. Det betydde at den globale tilbudsveksten de følgende årene ble mye lavere enn den hadde vært tidligere. Det frustrerte lakseoppdrettere fra et driftsmessig synspunkt. Men fra en økonomisk synsvinkel var det store gode nyheter. Hvorfor? Fordi lavere tilbudsvekst løftet lakseprisen betydelig. Bransjens lønnsomhet eksploderte. I Norge gikk typiske driftsmarginer fra NOK/kg 4 til NOK/kg 20. Det var alderen med superfortjeneste.
Nå går vi inn i Innovasjonens Tidsalder. Den er et ektefødt barn av «Ny Daggry». Årene med lav volumvekst og veldig høy lønnsomhet motiverte mange aktører til å prøve å finne nye løsninger. Du synes kanskje «Innovasjonens Tidsalder» likevel er et merkelig navn. Laksebransjen har tross alt drevet med innovasjon hele tiden, helt siden sin spede fødsel for 50 år siden. Det er derfor den har kunnet vokse så raskt. Men det vi ser nå er annerledes, og derfor vil konsekvensene også bli annerledes.
Historisk har det vært fokus på «større og bedre» mens det nå er fokus på «nytt og annerledes». Landbasert og offshore. Men også semilukket i sjø. Og digital teknologi. Det gir nye muligheter, men gjør også verden mer kompleks for oppdretterne når det gjelder strategiske valg. Økende søkelys på bærekraft spiller også inn i, både i forhold til myndighetskrav og krav fra kundene. Derfor burde det fulle navnet på den fjerde epoken egentlig være «Innovasjonens Tidsalder & Nye Spilleregler». Ny teknologi, nye reguleringer og ny konsumentadferd er de tre sentrale ingrediensene i disruptive endringer i alle bransjer.
Bransjedynamikken kan endres fundamentalt
Det vil fortsatt ta noen år før slaktevolumene fra ny teknologi vil bli betydelige. Men utviklingen har gått langt nok til at sannsynligheten for at nye aktører lykkes kommersielt, er høy. Landbasert oppdrett er teknologien som får mest oppmerksomhet. Slike anlegg kan i prinsippet kan bygges hvor som helst i verden. Men mesteparten av kapasiteten vil trolig bygges nær sluttmarkedene, spesielt i USA og Asia.
Offshore er mindre fleksibelt enn landbasert oppdrett med hensyn til lokalisering, men fortsatt fleksibelt nok til at det kan drives i mange forskjellige hjørner av planeten. Vi ser også nye aktører, ikke bare ny teknologi. Mens offshore-utviklingen drives av etablerte lakseoppdrettere, har så langt de fleste landbaserte prosjektene blitt startet av nye aktører. Nye aktører kan gi nye perspektiver og tilnærminger til alle aspekter av virksomheten, ikke bare selve oppdrettsdelen. Dette betyr at de tradisjonelle lakseoppdretterne for første gang i historien møter reell konkurranse fra andre enn seg selv. Bransjedynamikken kan endres fundamentalt.
Vinnere og tapere i framtiden
Men de tradisjonelle oppdretterne trenger ikke sitte stille og vente på å bli overkjørt. Det er rom for betydelig innovasjon også i tradisjonelt oppdrett. Digital teknologi kan løse mange utfordringer og gi ny innsikt som kan føre til bedre drift og bedre regelverk. Og halvlukkede merder i sjø kan bidra til å løse mange problemer. Slike merder har hatt utfordringer tidligere, men mange av de tekniske problemene nå er løst. Det er også mulig at regjeringen vil oppmuntre til bruk av slik teknologi når den lanserer sin nye havbruksstrategi før sommeren. Og selvfølgelig kan tradisjonelle oppdrettere også gå inn på landbasert og offshore oppdrett.
Hva betyr alt dette for lakseoppdrettere? Det betyr at verden blir mer kompleks. Hittil har ikke selskapenes strategi vært så viktig. God drift og gjennomføringsevne har vært de avgjørende verdidriverne. Aktørene har i det vesentlige brukt den samme teknologien. Og de har stort sett fulgt den samme strategien – å være lavkost produsenter som selger til et globalt råvaremarked. Det endrer seg nå. Det vil være mange flere strategiske valg – hvilken teknologi man skal bruke, hvor man skal produsere geografisk, hvordan man skal distribuere og posisjonere sluttproduktet.
Det kan bety økende stordriftsfordeler som favoriserer store selskaper. Det vil trolig bety at den globale tilbudsveksten vil ta seg noe opp og prisene kan bli noe lavere enn de senere årene (men ikke for lave – de nye teknologiene er kapitalintensive og trenger høye priser). Det kan også føre til et mer regionalisert og differensiert marked for laksen. Alt dette kan skape vinnere og tapere blant lakseoppdretterne på en annen måte enn tidligere når tidevannet (dvs. lakseprisen) har hatt en tendens til å heve og å senke alle båter parallelt.
Samarbeid for å møte konkurransen
Det er med andre ord både trusler og muligheter i horisonten. Det er opp til de enkelte oppdretterne å posisjonere seg godt i forhold disse trendene. Men samtidig står oppdretterne også foran en felles utfordring – en dynamikk som kalles «allmenningens tragedie». Tragedien i allmenningen er når jeg gjør det som er best for meg, og du gjør det som er best for deg – men sluttresultatet er dårlig for oss begge. Et eksempel er at den raskeste måten for mange mennesker å komme seg på jobb er å kjøre egen bil. Men når vi alle gjør det, blir det trafikk-kork og det er raskere å sykle. Utfordringen i tradisjonelt lakseoppdrett er selvfølgelig at oppdretterne alle driver i det samme vannet. Hvis du driver ansvarlig, men jeg ikke gjør det, risikerer du fortsatt å lide under konsekvensene av mine dårlige beslutninger i form av mer sykdom, parasitter og dårlig PR.
Offshore-oppdrett kan også tenkes å bli rammet av denne dynamikken, men i mindre grad. Og landbasert vil ikke rammes i det hele tatt. En landbasert oppdretter kan ha hele verdikjeden fra egg til filet på samme lokasjon og ha full kontroll over den. Implikasjonen av dette er at det blir enda viktigere at tradisjonelle oppdrettere og regulatorer samarbeider godt for å møte konkurransen.
