Lakseoppdretterne på Vestlandet gikk tidligere i vinter til sak mot staten for å få endret trafikklys-ordningen. De gikk imidlertid på et sviende nederlag, og spørsmålet er vel om de vil komme noen vei i de neste rettsnivåene. Dersom saksøkerne mot formodning skulle anke og vinne, vil det rokke med hele vekst-systemet. Det vil igjen gå ut over oppdretterne andre steder i landet. Det er ingen tjent med.
Bare tull
For en god uke siden falt dommen i striden rundt nedtrekket av mengde laks i produksjonsområde 4 på Vestlandet. 25 lakseoppdrettere hadde gått til søksmål mot staten fordi produksjonsområdet ble rødt, noe som betyr at produksjonskapasiteten må tas ned seks prosent.
Dette er oppdretterne uenige i, men har hele tiden hevdet at saken dreier seg om jusen i ordningen, og ikke det forskningsmessige. Likevel har de vært tydelig på at de er uenige i de avgjørelser som ligger til grunn for vurderingene av fargeleggingen.
Oppdretterne mener blant annet at vedtaket om rød sone bygger på feile og mangelfulle faktagrunnlag. Oppdretterne avviser også at lakselusen har medført mer enn 30 prosent dødelighet i villaksbestanden.
De er kritisk til vurderingen rundt smittepress på den utvandrede postsmolten, påslaget av lus og dødeligheten blant villaksen. Oppdretterne mener rett og slett de teoretiske modellene ikke holder mål, og at modellene bygger på hypoteser, ikke fakta.
Dersom disse ankepunktene ikke er forskningskritikk, hva er det da?
Kollektiv straff
Samtidig har oppdretterne reagert på at de får kollektiv straff. Det vil si at alle må ta ned produksjonen, uavhengig av hvordan lusesituasjonen er ved det enkelte anlegg. Dette er rettsstridig, hevdes det.
Trafikklysordningen er en nødvendig måte å regulere oppdrettsveksten på. I dag er det kun lusenivået som avgjør fargeleggingen, og kanskje burde det vært flere måle-parameter som utslipp, rømming og dødelighet.
En hver reguleringen må gjøres ut fra hva som er til det beste for fellesskapet, ikke den enkelte næringsaktørs behov og ønsker. Det må også oppdretterne innse.
Kollektiv straff er samtidig en side ved systemet som det alltid er naturlig å diskutere, men mer eller mindre hele samfunnet er bygget opp på en slik måte. Fartsgrensene på veiene er et eksempel. Nedstenging av Norge på grunn av økt koronasmitte er et annet. Slik sett er ikke trafikklys-systemet unikt.
Ikke overraskende
Oppdretterne påstår også at vedtaket om bestandsreduksjon kom overraskende på dem. De har nemlig gjort mange tiltak for å bedre situasjonen. Det er sikkert riktig, men for de av oss som følger næringen tett vet at luseproblemene i denne regionen har vært store i årevis.
Når slikt sies i en rettssal er det nesten som en kan undre seg over hvilken tue disse aktørene har bodd under de siste årene.
Fargeleggingen ble kjent i fjor vinter, men det var ikke første gang norskekysten ble fargelagt. Allerede i oktober 2017 ble kysten delt opp, og da ble produksjonsområdene 3 og 4 røde. Det ble da besluttet at kapasiteten i de røde områdene ikke skulle reduseres i den runden, men at nedtrekk vil først skje i de områdene som ble røde i neste runde. Og det var nettopp det som skjedde.
Da må vi spørre oss hvor overrasket en kan bli.
Naturlig dom
Det endte altså med at oppdretterne tapte saken. Trafikklysordningen strider ikke mot Grunnloven eller Menneskerettighetene. Det er store ord å bruke fra en næring som i realiteten bare blir regulert tilsvarende alle andre næringer i Norge. Det er også bieffekten av at bransjen er blitt voksen og må ta samfunnsansvar.
Trafikklysordningen er politisk vedtatt, og historisk er det svært sjelden næringsinteresser når frem med sine krav på tvers av fellesskapets interesser. I denne saken er det statens ansvar å ta vare på naturen og villaksen.
Å regulere oppdrettsnæringen dreier seg derfor hverken om maktmisbruk eller brudd på Grunnloven. En hver reguleringen må gjøres ut fra hva som er til det beste for fellesskapet, ikke den enkelte næringsaktørs behov og ønsker. Det må også oppdretterne innse. Nettopp derfor er det dødfødt å anke denne saken videre.
Dessuten skal vi ikke glemme at oppdretterne tross alt får beholde 94 prosent av fisken i sjøen.
