Lokalitetstillatelser til akvakultur – enklere saksbehandling

Vi ser dessverre stadig nye eksempler på at ulike organer innenfor den kompliserte havbruksforvaltningen har store problemer med å få saken unna. Samtidig venter vi på at Havbruksutvalget kommer med sin utredning om tillatelsessystemet til høsten. Dette vil antakelig utløse en debatt om ulike endringer i forvaltningssystemet.

Etter min mening burde det ikke være nødvendig å vente så lenge med å foreslå en overmoden endring i forvaltningen av havbruksnæringen. I dag kreves det fire ulike offentlige tillatelser etter fire ulike lover for å få godkjent en lokalitetstillatelse i sjøen. Det kreves tillatelse fra Mattilsynet, Statsforvalteren, Kystverket og fylkeskommunen. På tross av at myndighetene har gjort forsøk på å koordinere saksbehandlingen gjennom et felles saksbehandlingssystem ser vi i praksis at dette systemet fungerer stadig dårligere både fordi saksbehandlingstiden hos enkelte myndigheter trekker ut og fordi sakene vurderes etter stadig mer komplisert, tidkrevende og lite samordnet forvaltningspraksis.

Bruk akvakulturloven

Det finnes ingen god grunn til å beholde et så komplisert system. Det er tilstrekkelig med en tillatelse som tildeles etter akvakulturloven. I akvakulturloven fastslås det at det ikke er adgang til å tildele en lokalitetstillatelse uten at forholdet til kommunen er avklart ved at kommuneplanen åpner for akvakultur på stedet der det søkes. Søknaden avvises videre dersom det ikke er vedlagt omfattende miljøundersøkelser for å dokumentere at sjøarealet kan benyttes til akvakultur uten at dette medfører skadevirkninger. En slik søknad bør det ikke være spesielt komplisert å behandle for å avgjøre om tillatelse skal gis.

I saksbehandlingen av en slik søknad bør det være tilstrekkelig at Statsforvalteren, Mattilsynet og Kystverket kommer med sine synspunkter som høringsinstanser til søknaden om lokalitetstillatelse. Så kan fylkeskommunen som myndighet etter akvakulturloven avgjøre om tillatelse skal gis.

Det er to grunner til at dette ville innebære en betydelig forenkling av saksbehandlingen. Det ene er at en høringsuttalelse selvsagt ikke behøver å være så omfattende og derfor ikke så tidkrevende å saksbehandle som en søknad om tillatelse. Det andre er at fylkeskommunen kan sette en høringsfrist, og så fortsette behandlingen av lokalitetssøknaden dersom noen av de andre myndighetene oversitter fristen. De behøver ikke, som i dag, vente på endelig svar fra de andre myndighetene før de har adgang til å sluttbehandle søknaden om tillatelse etter akvakulturloven.

Uten en helhetlig plan

Dagens kompliserte system med fire tillatelser er ikke noe resultat av en bevisst prosess fra Stortinget for å etablere det best mulige forvaltningssystemet for akvakultur. Det er heller slik at de ulike lover og forskrifter som setter rammer for tillatelsessystemet er vedtatt hver for seg og uten en helhetlig plan for hvordan tillatelsessystemet for godkjenning av akvakulturlokaliteter bør være. Det er på tide at dette forvaltningssystemet i akvakultur beskrives og forankres i Stortinget. Et storting som er opptatt av effektiv forvaltning og god offentlig ressursbruk bør ikke akseptere at det er nødvendig at fire ulike forvaltningsorganer gir offentlig tillatelse til samme virksomhet.

Spørsmålet er videre om tiden er moden for mer omfattende endringer i lokalitetsforvaltningen i akvakultur i sjøen. Utviklingen går i retning av stadig bedre kunnskap om forholdene i sjøen. Samtidig får vi bedre muligheter til å følge utviklingen av de miljømessige sporene et oppdrettsanlegg etterlater seg på og rundt en lokalitet. Denne utviklingen synes foreløpig å bidra til at det settes strengere krav for å gi tillatelse.

Spørsmålet er om den økende kunnskapen heller bør gjøre det enklere å gi lokalitetstillatelse – og at den økende kunnskapen brukes til å styre bruken av lokaliteten. Samtidig bør det da utvikles virkemidler som gjør det lettere å flytte en oppdrettsproduksjon fra en lokalitet som ikke fungerer optimalt til en ny lokalitet.

Etter min oppfatning bør man tenke nytt for å sikre den bærekraftige matproduksjonen i den sjøbaserte akvakulturvirksomheten.