Intrafish og Fiskeribladet sine gjesteskribenter skriver kommentarer om temaer innen arbeidsliv. Denne uken er det Rune Dyrvik som skriver. Han er advokat og fagsjef arbeidsliv i Sjømat Norge, og jobber med arbeidsrettslig rådgivning, tarifforhandlinger og HMS.
Våren er tiden for lønnsoppgjør. Jeg har selv vært opptatt med tarifforhandlinger denne våren og tenkte å skrive litt om lønnsoppgjør generelt i denne artikkelen.
Bakgrunnen for at oppgjørene foretas på våren er at avtalene har utløpstid på våren. De fleste avtaler utløper i slutten av mars eller april. Avtalene er normalt toårige og ved utløp foretas det et såkalt hovedoppgjør, hvor hele avtalen revideres, altså både avtaletekst og økonomi.
I mellomårene har man såkalte mellomoppgjør. Her foregår forhandlingene mellom hovedorganisasjonene og det forhandles i utgangspunktet kun på økonomi.
Rammen
Ved hvert oppgjør fastsettes det en såkalt ramme for oppgjøret. Det vil si en mal for forventet lønnsøkning det aktuelle året.
Når rammen skal forhandles så er det generelt slik at arbeidstakersiden vil ha en reallønnsvekst, altså at årslønnsveksten blir høyere enn prisstigningen. For arbeidsgiversiden er det viktig at lønnsveksten ikke overstiger det som er forventet lønnsvekst for våre handelspartnere. Forventet prisstigning blir derfor en viktig faktor i oppgjøret. I årets frontfagsoppgjør opplevde vi at prognosen for prisstigningen ble oppjustert mens forhandlingene pågikk. Senere er det foretatt ytterligere oppjusteringer, men i forhold til lønnsoppgjørene må man forholde seg til det tallet som ble lagt til grunn ved oppgjøret.
Frontfaget
I et forbundsvist oppgjør som det vi har hatt i år, så er det i forhandlingene mellom Norsk Industri og Fellesforbundet at rammen blir fastsatt.
Frontfagsmodellen har eksistert siden 1966, så den har lange tradisjoner og er en viktig del av den norske lønnsdannelsen. Tanken bak den er at konkurranseutsatt industri setter rammen for lønnsveksten, slik at denne ikke blir høyere enn det bedrifter som konkurrerer med utlandet, kan tåle.
Det er i utgangspunktet ingen sanksjonsrett ved uenighet om resultatet i de lokale forhandlingene
Dette er viktig for å sikre en koordinert lønnsdannelse og at industrien holder seg konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Man forhindrer at det blir en alles kamp mot alle og at lønnsveksten blir for stor. Dersom lønnsveksten blir for stor, så vil dette i sin tur medføre høyere prisstigning og høyere renter, noe som igjen er til ugunst for arbeidstakerne.
Rammen i år er på 3,7 prosent. Det betyr altså at forventet lønnsøkning for norske arbeidstakere i år gjennomsnittlig forventes å bli på 3,7 prosent. Rammen består av et overheng på 0,9 prosent, et tarifftillegg på 1,3 prosent og en såkalt glidning på 1,5 prosent. Overhenget er effekten på årslønnsveksten av tillegg gitt i fjor, mens tarifftillegg er utslaget av generelt tillegg og satshevinger i det sentrale oppgjøret. Glidingen er i all hovedsak lønnsøkning gjennom lokale forhandlinger.
Lokale forhandlinger
De aller fleste tariffavtaler har bestemmelser om lokale forhandlinger, slik at mye av lønnsdannelsen skjer lokalt. Noen tariffavtaler har ikke dette og de betegnes som normallønnsoverenskomster. For disse avtalene skjer lønnsdannelsen kun gjennom de sentrale oppgjørene.
I de lokale forhandlingene så skal forhandlingene foregå ut fra de fire kriterier. Disse er økonomi, produktivitet, konkurranseevne og fremtidsutsikter.
Rammen for oppgjøret vil her være en rettesnor og en mal for resultatet, men dette kan fravikes ut fra hvordan de fire kriteriene slår ut på den enkelte bedrift. Så rammen er hverken et tak eller et gulv for resultatet i den enkelte bedrift. Rammen er mer som et ankerfeste og så vil utslaget av de fire kriteriene i den enkelte bedrift, avgjøre om man havner over eller under rammen.
Dette systemet skaper en form for fleksibilitet, slik at bedrifter som går dårlig ikke nødvendigvis trenger å gi like store tillegg som bedrifter som går bra.
Det er i utgangspunktet ingen sanksjonsrett ved uenighet om resultatet i de lokale forhandlingene. Det er ikke noe streikerett på samme måte som det er i sentrale forhandlinger. Enkelte overenskomster har imidlertid regler om såkalt dagsing (reduksjon av arbeidstempo) og noen har overtidsnekt som sanksjon. Dette er imidlertid klare unntak, så hovedregelen er at arbeidstakerne må avfinne seg med resultatet av lokale forhandlinger selv om de er misfornøyde med resultatet.
Det er viktig at det gjennomføres en god og grundig prosess i de lokale forhandlingene og at det foregår reelle forhandlinger, slik at arbeidstakersiden føler de har påvirkning på resultatet.
Disse forhandlingene står for en betydelig del av lønnsdannelsen i den enkelte bedrift, faktisk så mye som rundt 70 prosent. Så det er viktig at dette gjennomføres på en god måte.
