Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Vi lever i rare økonomiske tider. Det går på mange måter ganske bra – arbeidsledigheten er lav, og det er fullt trykk i servicenæringene. Samtidig spiser inflasjonen opp reallønnen til mange, veksten avtar og yndlingsordet til samfunnsøkonomene er «resesjon». Når kommer den? Hvor dyp blir den? Det føles litt som å stå på kanten av et stup med litt vaklende balanse. Kanskje går det bra, kanskje ikke. I tillegg kommer geopolitiske bekymringer. Geopolitikk pleide å være for spesielt interesserte. Nå er det næringslivets bekymring #1 i forhold til økonomisk vekst ifølge McKinsey sin siste globale undersøkelse.
Hva betyr alt dette for lønnsomheten til pelagisk fiskeri? Det var temaet for presentasjonen min på Pelagic Fish Forum i Barcelona nylig. Jeg hadde tenkt å åpne med Ezra Solomons sitat «Den eneste funksjonen økonomiske estimater har, er å få astrologi til å virke respektabel». Men jeg kom på scenen rett etter sjeføkonomen til en konkurrerende bank, så jeg droppet det. Det hadde kanskje vært litt frekt. Men jeg holdt meg til planen om å snakke om hvordan makroøkonomien kan påvirke næringen istedenfor å komme med punktestimater.
I makroøkonomiske ulvetider er det første spørsmålet i alle bransjer alltid hva konsekvensene kan være for produktprisene og volumene. Konvensjonell visdom sier at det ikke betyr så mye for prisen på pelagisk fisk. Folk må spise uansett om det er depresjon eller krig. Og pelagisk fisk er billige og sunne proteiner. Og den spises heller hjemme enn på restaurant. Hvis man ser på samvariasjonen mellom prisen på makrell og sild i forhold til bnp i Europa finner man antydning til en sammenheng, men den er svak. Den konvensjonelle visdommen er nok ganske riktig, prisen på pelagisk fisk er lite følsom for økonomiske svingninger. I tillegg til at den er sunn og billig, har den veldig mange ulike anvendelsesområder (og mange substitutter). Den kan serveres som høykvalitetsmat til konsumenter i Europa. Men den selges også til Afrika og til fiskemel og -olje. På noen prisnivåer kan etterspørselen fra disse kundene være nesten uendelig. Pelagisk fisk selges fryst som også kan være en fordel i vanskelige tider siden det betyr at produsentene kan kontrollere den kortsiktige tilbudsutviklingen (i motsetning til laksebransjen som stort sett selger ferskt). I sum er det en kurant forutsetning å si at prisen ikke er særlig konjunkturfølsom. Det er ikke volumene heller, de avgjøres primært av kvotene.
Hva med inflasjon? Jeg tenker pelagisk fisk også klarer seg greit i den sammenhengen også. Historisk er matpriser mer dynamiske enn det generelle prisnivået. Matinflasjonen skyter opp tidligere og kraftigere. Vi må spise hver dag, det gjør det lettere for produsentene å øke prisene enn det er for produsenter av biler eller andre produkter vi ikke trenger å kjøpe så ofte. Men selv om man klarer å øke prisene, kan det jo tenkes at kostnadene stiger enda fortere. Fiskeri har imidlertid en stor fordel her sammenlignet med andre proteinprodusenter: de slipper å betale for fôr. Dermed har de en kostnadsbase som er mindre inflasjonsfølsom enn konkurrentene. Og i stor grad er lønnskostnadene heller ikke direkte knyttet til inflasjonen, den er mer knyttet til verdien av fangsten via lottsystemet. Hva med olje? Det er en viktig kostnadskomponent i fiskeri. Men det er også en viktig direkte og indirekte kostnad for landbaserte proteinprodusenter (den indirekte er mye knyttet til gjødsel).
Rentene har steget mye. Det vil en del fiskebåtredere merke direkte. Det hjelper ikke at gjeldsnivåene har økt de senere årene. Rentene har også en annen og mer komplisert effekt – de påvirker valutakursene. Sentralbanken i USA har ledet an i rentehevningene og i fjor hadde dollaren sitt sterkeste år siden Richard Nixon lot den flyte fritt i 1972 (i år har den falt litt tilbake). Hvis man selger i dollar skulle man tro at det er bra. Men jeg tror ikke det betyr så mye, vi ser ofte at råvarepriser som er notert i dollar, svinger motsatt av dollarkursen. Og det gjelder nok særlig råvarer hvor USA ikke er en vesentlig aktør (som i verdensmarkedet for pelagisk fisk). Men en sterk dollar kan være negativt i en annen sammenheng. Det er ofte dårlig for fremvoksende økonomier, blant annet fordi slike land ofte har mye gjeld i dollar. Og de er en viktig kjøpergruppe for pelagisk fisk. Etterspørselen deres kan svekkes dersom økonomien deres svekkes. Hikke i valutamarkedet i kombinasjon med strenge valutareguleringer kan gjøre det verre. Men det er vanskelig å sette tall på en slik effekt. Og næringslivet i slike land har ofte sort belte i å klarer å manøvrere i vanskelige farvannuansett. En positiv valutaeffekt for norske aktører er selvsagt at den norske kronen er så svak. Og der har fiskeriene en fordel sammenlignet med lakseoppdretterne hvor fôrregningen stiger (om enn med et etterslep) når kronen svekker seg. En svak kronekurs er også positivt for fiskeprisene målt i norske kroner, selv om gevinsten nok i varierende grad må deles med de utenlandske kjøperne.
La oss oppsummere litt: svak økonomisk vekst er ikke en stor bekymring for pelagiske fiskerier, produktet er ganske resjonssikkert. Høy inflasjon er heller ikke en stor bekymring. Høye renter kan nok være en større bekymring for noen. Høye oljepriser er negativt, men husk at oljeprisen og matpriser generelt korrelerer. Det demper effekten. Eller «mitigerer» den som bankfolk liker å si. Fiskeri har ganske mange innebygde «mitigerende» effekter i tillegg til den med olje- og matprisene. Hvis fangstvolumene er lave, stiger oftest prisene. Hvis volumet av et fiskeslag går ned, går gjerne volumet av et annet opp. Hvis fangstverdien faller, faller mannskapskostnadene (pga. lottsystemet). Hvis kronekursen endrer seg, deles tap eller gevinst med utlendingene.
Hvis vi ser på sensitivitetene, er prisen på fisken den viktigste. 10 % fall i prisen reduserer resultat før skatt for den gjennomsnittlige norske pelagiske fiskebåten med hele 36 %. Og det er etter at vi har hensyntatt lavere lott. Hadde mannskapet hatt fast lønn, hadde fallet i resultat blitt 50 % istedenfor 36 %. Hvis oljeprisen stiger med 10 %, faller resultatet med 4 %. Ett prosentpoeng høyere lånerente reduserer resultatet med 12 %. Resten av driftskostnadene er lite makropåvirket (men om de pga. inflasjon skulle stige 1 % mer enn salgsprisen, reduseres resultatet med 4 %). Det er mye «moving parts», men som oftest går det greit. Lykken står den kjekke bi, som min mor pleide å si (eller det er mange mitigerende effekter som kredittsjefen like å si). Og så er lønnsomheten god i utgangspunktet. Margin før skatt har vært 15 % i snitt de siste 10 årene for den omtalte gjennomsnittlige pelagiske fiskebåten. Det gir en viss buffer.
Og så litt geopolitikk. Frihandel er viktig for en bransje som eksporterer så godt som hele produksjonen sin. I tillegg er tverrnasjonalt samarbeid viktig for å få til en god ressursforvaltning. Opp mot 90 prosent av fiskeriressursene vi høster av i Norge deler vi med andre land. Men globaliseringen går nå i revers. Det internasjonale pengefondet (IMF) vier et helt kapitel i sin siste rapport til dette temaet. NATO-sjef Jens Stoltenberg sa nylig «Frihet er viktigere enn frihandel. Beskyttelse av våre verdier er viktigere enn profitt». Han tenker selvsagt på krigen i Ukraina.
Men deglobaliseringen startet ikke med krigen, og vil heller ikke ende med den. Frihandelsideologien (ofte kalt «neoliberalismen» med Ronald Reagan og Margaret Thatcher som frontfigurer) lovde økt velstand til alle. Det har den i stor grad levert på – men ikke helt. Vi fikk reaksjoner som Trump og brexit og økende proteksjonisme. Vi har rivaliseringen mellom USA og Kina. Sikkerhets- og handelspolitikk glir inn i hverandre. Vi har økt digitalisering og robotisering som gjør det billigere å flytte produksjon hjem. Covid og Ukrainakrigen har akselerert denne utviklingen. Pelagisk fiskeri vil nok takle dette også. Men det er viktig at vi har gode bilaterale handelsavtaler når Verdens handelsorganisasjon (WTO) sin posisjon svekkes. Og det er viktig at vi klarer å fortsatt ha en god ressursforvaltning sammen med andre land. Man kan også tenke seg andre litt mindre åpenbare konsekvenser. Vil vi få en ny reell EU-debatt i Norge? Vil det bli en større aksept for genmodifiserte eller genredigerte råmaterialer som delvis kan konkurrere med fiskemel eller -olje? Det er ikke alltid så lett å se konsekvensene av store endringer før det har gått noen år.
