Gjestekommentar

Skrevet av Aino Olaisen i Nova Sea. Olaisen er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Mads Martinsen fra Skretting, Halfdan Mellbye fra advokatfirmaet SANDS, Stine Akselsen fra Sjømat Norge, Sondre Eide fra Eide fjordbruk, Ingrid A. Johnsen og Gro-Ingunn Hemre, begge fra Havforskningsinstituttet.

I disse tider er det vanskelig å komme utenom korona. Jeg bruker i hvert fall mye tid på å tenke på hvordan vi kan komme oss gjennom det, hva vi skal lære av denne situasjonen, og hvordan vi kan komme styrket ut av den.

I en krise blir folk ofte mer knyttet til det nære og kjente, og en blir gjerne mer innadvendte. Det samme kan en se etter disse ukene. Nasjonalstatene får nok med seg selv, og grensene stenges. Befolkningen holder seg hjemme, og bruker pengene sine på å handle lokalt og støtte lokale produsenter og virksomheter. Handlingsmønsteret til folk endrer seg. Vi er blitt noen racere på Teams og Zoom, en rekke virksomheter jobber mer digitalt, og vi ser store endringer i distribusjonen til varer og tjenester. Folk får levert varer og tjenester på døren hjemme i langt større grad enn tidligere.

Samtidig har krisen gjort oss enda mer bevisste på at vi har bare en klode. Tidligere kunne vi spøke med at et lite nys i eks Wuhan kan sette en hel verden i unntakstilstand. Nå vet vi at dette faktisk kan skje.

Avhengige av hverandre

Selv om vi har måtte ha sosial avstand, så tror jeg mange har kjent på en sterk nærhet til andre, både i eget lokalsamfunn og verden. Vi er så utrolig avhengig av hverandre, og vi er så utrolig avhengige at fortsatt drift av vår verden og våre lokalsamfunn skal være bærekraftig-både økonomisk, sosialt og miljømessig.

Når helserisikoen ved korona er over, kommer finanskrisen. Eksperter spår om dette, og spådommene går i mange retninger, men felles for dem er det at det kommer til å bli tøft. Spesielt vil oljebransjen møte store hindringer. Det har lenge vørt en del av den offentlige norske debatt om at sjømatnæringen skal bli blant næringene som skal «ta over» etter oljen. Jeg har alltid tenkt at det skal skje «en gang», men kanskje er «en gang» mye nærmere enn vi tror. Sønnen min hadde regnet litt her en dag, og storøyd spurte han meg om jeg var klar over at et fat olje (24 dollar) kostet det samme som en laks på 4,33 kg (60 kr/kg). Jeg ble storøyd, jeg også.

Jeg tror fortsatt at oljen vil bety mye for Norge i årene som kommer, men det er helt tydelig at sjømat får en stadig mer sentral plass, og vi som er aktører i sjømatnæringen har et ansvar opp mot norsk velferd.

Bærekraftsmålene

«Alle veier fører til Roma» er et engelsk idiom som betyr at ulike metoder for å gjøre noe vil til slutt føre til samme resultat. Denne setningen tar sin opprinnelse fra den intrikat system av veier bygget av de gamle romerne. Uttrykket betyr at noe er satt opp slik at ulike virkemidler vil til slutt oppnå samme mål. Jeg velger å skrive det litt om: mange veier fører til Rom.

FN har satt ned 17 bærekraftsmål som det stort sett er global enighet om.

Bærekraftig utvikling handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine. Bærekraftsmålene reflekterer de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling: klima og miljø, økonomi og sosiale forhold. Jeg synes det er viktig å understreke at det er tre dimensjoner innen bærekraft. Ofte fokuseres det på miljømessig bærekraft, men aktiviteter må også være sosialt bærekraftige og økonomisk bærekraftige. Om ikke, vil det ikke funke på sikt.

Mange veier fører til Roma. I ordtaket symboliserer Roma målet. Målet er en verden der folk lever godt, er beskyttet mot pandemier, krig og uheldig miljøpåvirkning, og der folk er mette og trygge. En verden der bærekraftsmålene er nådd.

Ny aktivitet og utvikling

Sjømatnæringen går inn i en svært spennende tid. Så langt inn i koronaen har det gått høvelig greit, men månedene foran oss er usikre. Vår næring er avhengig av kjøpekraft i våre utenlandske markeder, og med økende arbeidsledighet i land som ikke har et oljefond, kan en fort se skyer på himmelen.

I norsk politikk er det naturlig nok forventet at næringen skal skape flere lokale arbeidsplasser og ringvirkninger. Det snakkes ofte om at en større andel av laksen bør videreforedles i Norge.

Norge er et lite land i en global verden, og kun en liten del av fisken som landes og produseres i Norge konsumeres i Norge. Jeg tror det skal bli vanskelig å få kundene våre i eks Spania til å legge ned egne filetlinjer og si opp folk, all den tid alternativet for deres egne ansatte er arbeidsledighet. Er det sosialt rettferdig og bærekraftig?

Er det andre områder enn videreforedling vi kan skape mer aktivitet på?

Kan ny aktivitet og utvikling være knyttet til å skape innsatsfaktorene til havbruksnæringen? Vi har vært så opptatt av det globale, og glemt litt av det lokale. Det er et stort potensial i utvikling av fôrråvarer til laks og andre oppdrettsarter.

Dette må på plass!

I disse dager gis det tillatelser til å prøve fiske av rauåte. Det startes fiske av lysprikkfisk. Det jobbes med utvikling av ulike alger for å skaffe blant annet fôrråvarer, medisiner, energi osv. Det jobbes med utvikling av insektsmel, proteiner fra trevirke, og helt sikkert andre ting som ingen har tenkt på ennå.

Det er også stort potensiale i å utvikle metodikk og utstyr for å gjøre miljøforbedringer i produksjonen som allerede pågår. Vår største kilde til CO2-avtrykk er fôr og transport av fôr. Kan det finnes kilder til fôr som kan ta ned CO2-avtrykket? Kan det produseres lokalt? Kan mer av fiskeressurser som ikke brukes til mat, gjenbrukes til fôrråvarer? Kan områder der en i dag produserer fôr til fisk eller andre landdyr brukes til annen landbruksaktivitet?

Slike utviklingsprogram er dyre og langsiktige, men vi får det til om viljen er der.

I 2016 lyste staten ut utviklingskonsesjoner. Svært mange aktører begynte å utvikle spennende konsepter for å produsere mer fisk mer eksponert, og kreativiteten var og er enorm. Dette kan åpne for nye produksjonsformer og vekst i produksjon. Næringen er imidlertid mer enn bare selve oppdrettsdelen. Vi kan også jobbe med prosjekter og forretningsområder tidligere i, og på siden av, hovedverdikjeden.

Kan staten bidra med utviklingskonsesjoner også til slike prosjekt som kan skape aktivitet? Konsesjoner er gratis å selge for staten, og det kommer pay back og ringvirkninger tilbake til staten gjennom økt verdiskaping og økt sysselsetting. Kan det etableres dedikerte forskningssenter som jobber med konkrete problemstillinger innen grunnforskning? Forutsetningene må være at det er en klar bærekraftig effekt av tiltaket. Da selvsagt bærekraftig langs de tre aksene: sosialt, økonomisk og miljø. Dette må på plass!

Trenger drahjelp

Det er også en rekke andre områder der en kan arbeide med forbedringer. Et spennende prosjekt er Katapult Ocean. Der jobbes det med ulike start-ups fra hele verden som har som mål å skape produkter, teknologi, kompetanse og metodikk som positivt kan påvirke livet i havet og livet ved havet. En stor del av menneskene på jorda bor langs havet. Mange av disse og andre tilsvarende prosjekter trenger gjerne drahjelp for å komme videre for å hente ut potensialet sitt.

Jeg tror at vi mennesker skal prøves i livet. Korona og klima er vår prøve. Vi har en mulighet nå for å gjøre store sprang for å sikre bærekraft - både sosialt, økonomisk og miljømessig.

De fleste mennesker går i flokk. Vi gjør gjerne det samme, eller varianter av det samme. Jeg tenker at det ligger store muligheter i å tenke nytt nå. Målet, Roma, er fortsatt det samme, men vi kan trå nye veier for å komme dit.

Les flere gjestekommentarer: