Vi forslår tre grep for å produsere mindre slam.

Mari Moren, forskningssjef Nofima
Turid Synnøve Aas, seniorforsker Nofima

Første fase av oppdrett av laks, fra rogn og til smolt på 100 gram eller mer, foregår på land. Landanlegg har krav om rensing av vannet som slippes ut, og teknologiutviklingen er derfor styrt av å imøtekomme disse kravene.

Men for å utnytte ressursene optimalt, som i dag må sees som et viktig ledd i utviklingen av bærekraftig havbruk, må «input» i systemet inkluderes. Input i et landanlegg er fôr, og kunnskap om fôr og utnyttelsen av fôr er sentralt for å få maksimal ressursutnyttelse og minimalt utslipp. En endring i regelverk vil kunne gi insentiv til å utvikle teknologien i en mer bærekraftig retning.

Det er potensial for å redusere mengden utslipp og mengden næringsstoff som ender som slam, og i stedet bruke en større andel av fôrressursene til å produsere fisk.

Dagens regelverk for landbasert oppdrett har sin opprinnelse fra kommunale renseanlegg. Sistnevnte tar inn avløpsvann som renses med ulike filtersystem og slippes ut som vann med en gitt renhet. Konsentrasjon av aktuelle forbindelser før og etter filtersystem er et mål på rensegrad. Men i et oppdrettsanlegg på land der slammet ikke skal slippes ut som vann, er ikke konsentrasjoner og filtereffektivitet et tilfredsstillende mål på hverken rensegrad, mengde utslipp eller produksjonseffektivitet.

For optimal ressursutnyttelse i landanlegg må kunnskap om fôr inkluderes i regelverk og teknologiutvikling.

Fôr er en forutsetning for all produksjon av dyr. I norsk lakseproduksjon brukes årlig om lag 1,6 million tonn fôr til produksjon av rundt 1,25 million tonn laks. Fisk utnytter fôret effektivt sammenlignet med andre produksjonsdyr, men likevel vil en del av næringsstoffene fra fôret komme uutnyttet ut av laksen i form av gjødsel fordi de ikke blir fordøyd.

I tillegg blir en del av fôret ikke spist. I landanlegg samles fôrrestene og gjødsel opp til slam. Det er blitt gjort og gjøres mye for å finne gode løsninger for bruk av slammet, eksempelvis som jordforbedringsmiddel i landbruket og på andre jordareal, eller produksjon av biogass. Men foreløpig er det en del utfordringer ved bruk av slam. Den beste løsningen er at en større del av fôrressursene brukes til produksjon av fisk, og en mindre andel ender opp som slam eller utslipp. Det er tre punkt som kan bidra til dette:

Tiltak for mindre slam

  1. Øke fiskens utnyttelse av fôret: Det er mulig å utvikle fôr med høyere fordøyelighet og dermed mindre andel som blir til gjødsel. Det finnes også metoder for å bedre fosforutnyttelsen fra fôret, som kan videreutvikles.
  2. Oppsamling av slam direkte fra karene: På landanlegg bør oppsamling av partikler skje direkte ved utløpet av hvert kar for mer effektiv oppsamling av gjødsel. I dag blir gjødsel (og fôr som ikke er spist) transportert relativt langt gjennom rør før partiklene skal filtreres ut. Gjødsel fra laks består av skjøre partikler som lett går i oppløsning, noe som gir en utfordring når det skal samles opp. Målinger indikerer at mengden gjødsel som fanges opp som slam, er moderat. Altså at en god del slipper igjennom filtrene.
  3. Redusere mengden fôrrester: For å sikre god vekst og fôrutnyttelse er det vanlig å fôre ut noe mer fôr enn det laksen spiser. Ved å utvikle teknologi som separerer overskuddsfôr og gjødsel, kan overskuddsfôret gå tilbake til laksen og bli spist i stedet for å bli en del av slammet. Dette vil også gi betydelig redusert mengden slam.

Per i dag er kunnskap om fôr og fôrutnyttelse ikke tatt hensyn til i særlig grad i utforming av regelverk for landbasert oppdrett. I stedet for at det er konsentrasjoner av gitte stoffer i utslippsvannet som brukes, kan stoffregnskap og mengder brukes til å måle produksjonseffektivitet og utslipp. Optimal utnyttelse av fôrressursene krever helhetlig tenkning og må inkludere hele produksjonssystemet. Nye krav til hvordan utslipp skal måles vil derfor bidra til utvikling av et mer bærekraftig havbruk.