Mattilsynet behandler ILA-forskriftene forsvarlig

I en kronikk i Fiskeribladet 1. august kritiserer advokat Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands Mattilsynets endringer i behandlingsmåten av bekjempelsesforskriftene som vedtas ved utbrudd av ILA. Han mener Mattilsynet har fremstilt et feilaktig bilde av hvilke krav som stilles til vår behandling av forskriftene.

Videre presenterer Mellbye hovedreglene om høring. Mellbye foreslår også hvordan saksbehandlingen bør legges opp for å ivareta de grunnleggende kravene som gjelder i norsk forvaltningsrett. Kronikken kan gi inntrykk av at Mattilsynets praksis bryter både med regelverket og god forvaltningsskikk. Vi er ikke enige i dette.

Tiltak må iverksettes raskt

ILA er en alvorlig, smittsom fiskesykdom som er ført på listen over sykdommer som skal bekjempes både av EU og Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE). God kontroll med sykdommen er nødvendig for å sikre forsvarlig helse og velferd for fisk, og for å sikre markedsadgang for norsk laks på det internasjonale markedet. Sykdommen medfører også årlig store tap for oppdrettsnæringen i Norge. Effektiv kontroll av ILA er avhengig av at tiltak iverksettes raskt.

Mattilsynets hovedoppgave når ILA bryter ut er å gi regler som forebygger spredning av sykdommen. Disse fastsettes gjennom en midlertidig kontrollområdeforskrift. I tillegg skal sykdomsutbruddet bekjempes og konsekvensene begrenses. Mattilsynet skal ivareta både nærings- og samfunnsinteresser, samt de forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom internasjonalt bindende avtaler.

Kontrollområdeforskriftene utformes etter en standardisert mal som har vært på høring og fastsettes innenfor rammene av lovverket. Tiltakene og kravene som fastsettes i en kontrollområdeforskrift har derfor vært hørt av oppdrettsnæringen. Det er kontrollområdets utstrekning som i all hovedsak varierer. Hvor stort området for sykdomsbekjempelse og overvåkning må være, fastsettes på bakgrunn av en konkret, faglig vurdering av smitterisikoen forbundet med utbruddet av sykdommen. Denne vurderingen følger anvisninger i faglige beredskapsplaner for ILA.

Der det er fare for at smitte spres, er det viktig å sikre et tilstrekkelig beskyttelsesnivå så raskt som mulig. For å korte ned tiden det tar å etablere kontrollområdeforskrifter for ILA, har Mattilsynet derfor nylig endret fremgangsmåten ved opprettelsen av slike forskrifter. Vi har endret praksis, men ikke regelverket.

Regelverket åpner for at høring kan settes til side når det haster

Det er behovet for å reagere raskt som begrunner unnlatt høring av kontrollområdeforskrifter. Jo lengre tid det tar før en kontrollområdeforskrift trer i kraft, jo høyere er sannsynligheten for spredning av smitte.

Formålet med reglene i en midlertidig forskrift er å hindre smitte, og hvis smitte spres fordi reglene ikke gis raskt nok, svekkes effekten av regelverket. Forvaltningsloven åpner for at høring kan unnlates dersom høring svekker forskriftens effektivitet.

Utredningsinstruksen, som skal følges ved beslutninger fra staten, kan også fravikes når spesielle forhold gjør det nødvendig. Risikoen for spredning av ILA er et spesielt forhold som kan gjøre det nødvendig å fravike utredningsinstruksen. Spredning av sykdommen kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser. Behovet for å hindre spredning er derfor et spesielt forhold som i de fleste tilfeller gjør det nødvendig å fastsette kontrollområdeforskrifter uten høring, slik utredningsinstruksen åpner for.

Høringen av kontrollområdeforskrifter innen fiskehelse slik vi til nå har praktisert den, er ikke noe vi har vært pliktig til å gjennomføre. Selv om vi nå går bort fra høringsrunden, vil det ikke være vanskeligere å bli hørt av oss etter at forskriften er fastsatt, enn under høringen som hittil har vært praktisert. Vi vil fortsatt ta hensyn til innspill fra berørte aktører, så langt smittesituasjonen tillater det.

Vi kan ikke oppnå det samme på en annen måte

Advokat Mellbye foreslår at vi kan oppnå det samme beskyttelsesnivået ved å praktisere restriksjonene i en foreslått sone uten først å ha fastsatt kontrollområdeforskrift.

Vi ønsker alle forslag til hensiktsmessig og forsvarlig håndtering velkommen, men forslaget løser dessverre ikke problemet. Før en kontrollområdeforskrift trer i kraft kan fisk flyttes til og fra naboanlegg, og brønnbåter kan uten restriksjoner kjøre til og fra disse anleggene. Selv om vi skulle bruke enkeltvedtak og båndlegge alle anleggene i området, når ikke informasjonen om smittefaren i området frem til andre som driver med aktiviteter som kan føre til smittespredning.

Et eksempel på dette er brønnbåter som frakter fisk gjennom et infisert område. Etter kontrollområdeforskriftene våre skal transport av levende laksefisk i eller gjennom bekjempelsessonen godkjennes av Mattilsynet. Dersom vi ikke har denne reguleringen, kan transporten foregå uten at vi kjenner til den og uten at transportøren kjenner til smitterisikoen. De kan dermed i vanvare være smittespredere. Når vi oppretter kontrollområdeforskriftene kommuniserer vi med og regulerer en ubestemt krets av personer. Slike forskrifter er derfor det eneste effektive verktøyet vi har.

Vi sørger for at saken er så godt opplyst som mulig

Behovet for raske reaksjoner som følger av utbrudd av en alvorlig og smittsom sykdom som ILA, gir oss mindre tid til å sende kontrollområdeforskriftene på høring. Ulempene som tiltakene påfører aktørene i den begrensede perioden de varer, er godt utredet gjennom høring av forskriftsmalen.

Alle tiltak for å bekjempe sykdom har økonomiske konsekvenser. Dette må forventes ved produksjon av levende dyr for mat. Utilstrekkelige bekjempelsestiltak kan føre til at smitte sprer seg, noe som kan forårsake betydelige tap og skade helsetilstanden til fisk i et stort område. Samtidig vil overregulering føre til unødige restriksjoner innenfor kontrollområdet. Vi vektlegger konsekvensene for enkeltoppdrettere og for næringen når vi fastsetter nye kontrollområdeforskrifter.

Mattilsynet må innta et helhetsperspektiv for å sikre at kontrollområdet effektivt bekjemper og begrenser videre smitte av ILA. Dette innebærer blant annet at kontrollområdet må etableres så raskt som mulig, og at utstrekningen av området er forsvarlig – altså hverken for stort eller for lite.

Slik vi har redegjort for, åpner regelverket for at vi i spesielle tilfeller fastsetter kontrollområdeforskrifter uten at disse først sendes på høring. Dette gjør det mulig for oss å ivareta både fiskehelsen og våre internasjonale forpliktelser.