Skrevet av forsker ved Nofima, Audun Iversen. Kommentaren er tidligere publiser hos Fiskeribladet, hvor Iversen er fast gjesteskribent.
I EU-prosjektet Arctic Hubs er dette en av de problemstillingene vi ser på. Arctic Hubs tar for seg sameksistensen mellom naturressursbaserte næringer i utvalgte områder i nordområdene, både i Norge, Island, Færøyene, Grønland, Sverige, Finland og Russland.
Formålet er å kunne lære av ulike erfaringer med sameksistens, og å utvikle verktøy for å bedre sameksistensen. I Nord-Norge ser prosjektet på sameksistensen mellom ulike næringer langs Varangerfjorden.
Varangerfjorden
Vi vil nok ha mest fokus på sameksistensen mellom fiskeri og oppdrett, selv om Varangerfjorden er et interessant område av flere grunner. Det er et område med historisk sett mange møter mellom ulike folk, og mye handel over grensene. Og det er et område med flere naturressursbaserte næringer som kan ha kryssende interesser, både oppdrett, fiskeri, turisme, reindrift og mineralutvinning.
Varangerfjorden har fortsatt en del tradisjonelt fiskeri, mye kystnært, og med små fartøy. Og de har hatt sine oppturer og nedturer, med krabbeinvasjon, før kongekrabben ble en liten gullgruve. Etter mange år med nedgang i både fiskeriaktivitet og bosetting, er det imidlertid nå helt andre tider, iallfall i fiskeriene.
Kongekrabben skaper bosetting
Mens antall fiskere i Norge nå er under 40 % av det det var for 40 år siden, er kommunene rundt Varangerfjorden mye bedre stilt, her har man 90 % av antall fiskere man hadde i 1983.
Både Vardø og Nesseby har flere fiskere enn i 1983.
Mens antall fiskebåter i Norge er på 22 % av det det var for 40 år siden, så har Varangerfjordkommunene 60 % av det antall båter de hadde i 1980.
Vardø har faktisk flere båter enn i 1980, det er det neppe noen andre kommuner som har. Det er kongekrabben som har mye av æren for denne unike utviklingen.
Men i likhet med mange andre distrikts- og småkommuner går folketallet ned, selv om det er store forskjeller innad i Varanger også.
Sør-Varanger og Vadsø har hatt moderat nedgang siste 40 år, Nesseby har mistet en fjerdedel mens Vardø har fått halvert befolkningen siden 1980.
De gode tidene i fiskeriene hjelper altså ikke på bosettingen
Hjelper ikke
I Vardø har antallet fiskere og båter doblet seg siden 2010, mens folketallet falt med 300 personer, eller 17 %, i samme periode.
De gode tidene i fiskeriene hjelper altså ikke på bosettingen.
En viktig årsak til at økt fiskeriaktivitet ikke betyr mer for befolkningsutviklingen, er at fiskeindustrien ikke skaper like mange arbeidsplasser på land som tidligere i mange kommuner, blant dem Vardø.
Struktureringen i fiskeriene har også bidratt til strukturendringer på land, med færre anlegg og færre steder med fiskeindustri.
I de kommuner hvor man klarer å skape helårlige arbeidsplasser på land, ser man også at fiskeriaktiviteten kan bety mer for folketallet.
Ved å sette av mer areal til oppdrett, kan man altså løse ut flere helårlige arbeidsplasser både på sjø og på land.
Men hva kan man egentlig gjøre for å snu folketallsutviklingen? En åpenbar mulighet er å legge til rette for mer oppdrett. Det har man da også gjort litt i Varanger, men i Varangerfjorden er fortsatt lite av arealene utnyttet til oppdrett.
De som i dag driver der, har også konsesjoner til å produsere mye mer, men ikke tilgang til lokaliteter som gjør det mulig å utnytte konsesjonene.
Mer oppdrett
Det er også bygd slakteri med ledig kapasitet; med større produksjon i Varanger kan det som i dag er sesongarbeidsplasser gjøres til helårlige arbeidsplasser, og dermed bidra til bosetting heller enn arbeidsinnvandring i sesongen.
Ved å sette av mer areal til oppdrett, kan man altså løse ut flere helårlige arbeidsplasser både på sjø og på land. Kommunene nøler imidlertid, og kanskje blir det enda mindre areal tilgjengelig i fremtiden.
Med den befolkningsutviklingen man har sett, skulle man tro at alle nye næringer ble ønsket velkomne med åpne armer. Men så enkelt er det ikke. Hvorfor er motstanden mot oppdrett så stor? Og hva kan gjøres for å bedre sameksistensen mellom fiskeriene og oppdrett? Er det mer eller bedre dialog som behøves? Eller mer kunnskap? I tilfelle hva slags kunnskap?
Dialog hjelper
I Arctic Hubs-prosjektet har vi holdt dialogmøte i Bugøynes, og vil invitere til flere møter i regionen om mulighetene for næringsutvikling og sameksistens mellom etablerte og nye næringer. Vi ser allerede at dialog, kunnskap og informasjon er vesentlig, ikke minst kunnskap om oppdrettsfiskens helse og miljøpåvirkningene fra oppdrett, men også om hvilke ringvirkninger oppdrettsvirksomheten faktisk kan ha for en region.
Mer kunnskap kan gjøre det enklere for kommunene å avveie fordeler og ulemper ved ny næringsvirksomhet. Uten oppdatert og relevant kunnskap blir det fort slik at de høyeste stemmene er dem som vil ha ting som det «alltid har vært», eller få tilbake det man engang har hatt, heller enn å åpne for ny næringsutvikling.
Av og til kan det lønne seg å lytte til dem som med innestemme ber om mer kunnskap. Og vi vil gjerne hjelpe til med det.
