Skrevet av Bård Misund, professor i bedriftsøkonomi, Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger, og forsker I Norce. Misund er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De andre er: Øyvind André Haram i Sjømat Norge. oppdretter Sondre Eide, Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, Sigrid Ratvik Østvik i advokatfirmaet Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, investor og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.
Lakseskatten ble etter mye om og menn vedtatt i Stortinget, noe som vil redusere usikkerheten rundt dens endelige utforming. Etter en periode med mye støy, vil nok investeringer og fremtidsutsikter nå gå mot en ny normal. De langsiktige konsekvensene av skatten er vanskelig å vurdere i dag, men dette er ikke lenger et teoretisk spørsmål. Det blir et empirisk spørsmål.
Selv om innretningen på skatten er blitt landet, vil næringen imidlertid fortsatt måtte leve med en del usikkerhet fremover. Til høsten kommer havbruksutvalget med sin utredning om tillatelsesregimet. Riksrevisjonen kom nettopp med sin rapport om fiskesykdommer og dødelighet som regjeringen vil følge opp. Det kommer også en Stortingsmelding om dyrevelferd.
Og mot slutten av året kommer rapportene fra ekspert- og styringsgruppene som danner det faglige grunnlaget for fargelegging av kysten. Vil det komme ytterligere nedtrekk i dagens røde PO’er? På mellomlang sikt skal EUs taksonomi utvides til å inkludere flere næringer, og kan ha konsekvenser for finansiering av havbruksnæringen. Trenden er tydelig – bærekraft blir bare viktigere og viktigere.
En vesentlig svakhet med regjeringens skattemodell er knyttet til ukjente konsekvenser av skatten for næringens evne og vilje til å redusere utfordringene med lus, sykdom, og fiskevelferd. Bærekraft var overhodet ikke nevnt i høringsnotatet om grunnrenteskatt, og heller ikke et moment i Stortingsproposisjonen. Det er ikke rart. Utredningen om grunnrenteskatt (NOU 2019:18) valgte å se bort fra lus, sykdom og dødelighet da utvalget anbefalte skattemodeller. Regjeringen og byråkratene i Finansdepartementet manglet derfor det nødvendig faglige grunnlaget for å kunne lage konsekvensvurderinger av effektene av lakseskatten på miljø og fiskevelferd.
Kan forverre miljøproblemer
Konsekvensen av denne «forglemmelsen» er at skattesystemet i havbruk er ikke utformet slik at den kan bidra til økt bærekraft i havbruk. Tvert imot, faglitteraturen peker på at overskuddsskatter kan forverre miljøproblemer. SSB pekte også på bunnfradraget som et element som kan redusere selskapenes incentiver til å redusere luseproblemene. Overskuddsskatter vil også «subsidiere» næringens egne kostnader med lus, sykdom og dødelighet.
Andre konsekvenser av denne «forglemmelsen» var at MDG forlot forhandlingene om lakseskatten. Regjeringen kunne heller ikke imøtekomme SVs krav om miljøskatter siden disse aldri hadde blitt utredet. Da miljø- og fiskehelse først kom på banen under de avsluttende forhandlingene på Stortinget var det for sent.
Regjeringen har derfor en betydelig ryddejobb å gjøre for å gi de nødvendige bedriftsøkonomiske incentivene til å satse på miljøteknologi. Et fokus som nylig fikk økt momentum med rapporten til Riksrevisjonen om fiskedødelighet og -velferd. Riksrevisjonen var spesielt kritisk til at myndighetene ikke har jobbet tilstrekkelig med tiltak som kan redusere utfordringene med fiskesykdom og -dødelighet.
Avtalen mellom regjeringen, Venstre og Pasientfokus innebærer at det skal på plass nye miljøindikatorer innen auksjonen i 2024, regjeringen skal innføre en ordning med at nedtrukket MTB i røde PO’er kan produseres i lukket teknologi, og at regjeringen skal legge frem forslag om en miljøteknologiordning i løpet av 2023. En hurtigutredning av nye og effektive miljø- og fiskehelseindikatorer innen auksjonen holdes om cirka 1 år vil bli utfordrende å få til. Det er bare et halvt år til det faglige grunnlaget for fargene sluttføres. Tiden kan kanskje vise seg å være for knapp.
Har en mulighet til å forbedre forholdet til næringa
Derimot blir det spennende å se hva som kommer av konverteringsordninger for lukking av nedtrukken biomasse i røde PO’er og ikke minst skjebnen til den lenge annonsert miljøteknologiordningen (som i hovedsak handler om lukkede anlegg). Her har regjeringen muligheten til å sette sitt fotavtrykk på utvikling av fremtidens bærekraftige havbruksnæring, og ikke minst å forbedre forholdet til, og tilliten hos, næringen; et forhold som nå må sies å være på et historisk bunnpunkt.
Egne og andres beregninger viser at nedtrekk i røde PO’er reduserer verdiskapingen på Vestlandet med 1–3 milliarder kroner per år. I prinsippet, under gitte betingelser, kan en reversere dette samfunnsøkonomiske tapet, samt bidra til økt produksjon og verdiskaping, hvis næringen tar i bruk miljøteknologi. I en utredning finansiert av Nordhordland interkommunale selskap (Nordhordland IKS), regnet vi på de bedrifts- og samfunnsøkonomiske konsekvensene av delvis lukking av lokaliteter i PO4. Gitt våre forutsetninger og tilgjengelig informasjon, fant vi at det kan være både bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt å lukke deler av lokalitetene.
Nedtrekk koster både bedriftene og samfunnet penger. Med lukket teknologi unngår en luseproblemene og reduserer den delen av dødeligheten, produksjonstapet og rømningen som skyldes luseinfeksjoner og -behandlinger. I tillegg vil en konverteringsordning mellom åpen og lukket teknologi bidra til at investeringer i lukket teknologi blir enda mer lønnsomt for bedriftene. De rette incentivordningene kan derfor bidra til økte investeringer i lukket teknologi.
Alle lokaliteter trenger ikke å lukkes
Analyser gjort av Havforskningsinstituttet viser at delvis og strategisk lukking av lokaliteter i PO3 kan gi en betydelig nedgang i lusesmitte. Det er derfor ikke nødvendig at alle lokalitetene i et rødt produksjonsområde lukkes. En delvis lukking er kanskje det som skal til for at en rød PO skal bli grønn. Hva som skal til for å oppnå et fargeskift er noe vi nå ser på i et prosjekt sammen med Veterinærinstituttet, Havforskningsinstituttet og Nordhordland IKS («Fra rødt til grønt»).
En skal imidlertid være litt varsom med å være for evangelisk når det gjelder mulighetene for lukkede anlegg på kort sikt. Denne typen miljøteknologi er ikke «hyllevare» enda. Det gjenstår et godt stykke arbeid med å utvikle, forbedre og optimalisere teknologien. En må høste driftserfaringer og kunnskap, som så kan gi grobunn for ytterligere forbedringer, innovasjoner og optimalisering.
De første tar den største teknologirisikoen
Det finnes flere titalls ulike konsepter for lukkede anlegg, noen bygget, noen fortsatt på tegnebrettet. Vi vet ikke i dag hvilke av disse konseptene som vil fungere best. Teknologien er fortsatt i en utviklingsfase. Enkelte oppdrettere har kjøpt noe de trodde var et lukket anlegg, men som viste seg å være et nedsenkbart anlegg. Det sank til bunns. Andre aktører, slik som Akvafuture, har generert overskudd de siste årene. Myndigheten må legge til rette for et teknologiutviklingsløp for miljøteknologi, og ha i mente at de som investerer først vil ta den største teknologirisikoen.
Det kan derfor være et behov for ordninger for risikoavlastning i utviklingsfasen for lukkede anlegg. Særlig siden dagens reguleringssystem ikke gir tilstrekkelige incentiver til å ta i bruk lukkede anlegg. Tvert imot, systemet gir disincentiver for investeringer i lukkede anlegg. I tillegg til høye investeringskostnader, må selskapene kjøpe MTB til en markedspris som bestemmes av de minste selskapene som bruker åpne merder. En miljøtillatelsesordning som ikke kan brukes av åpne anlegg kan potensielt være med å øke interessen for investeringer i lukkede anlegg.
Strengere krav til utslipp av lus, sykdom og organisk avfall kan også bidra til gjøre lukkede anlegg mer konkurransedyktige.
Subsidieordning for lukkede anlegg
I tillegg vil investeringer i lukkede anlegg gjort av større selskaper være gjenstand for grunnrenteskatt, som gjør investeringer mindre lønnsomme. Hvis en ønsker å kombinere en grunnrenteskatt med incentiver til å investere i lukket teknologi, kan en se til den midlertidige petroleumskattepakken fra 2020, som stimulerte til økte investeringer og sysselsetting i en nedgangsperiode. Det er fullt mulig å gi en ekstra friinntekt («uplift») på investeringer i lukket teknologi. Det betyr at selskapene kan trekke fra på skatten et høyere beløp enn selve investeringsbeløpet. Upliften vil redusere den effektive skattesatsen og virke som en subsidie.
En subsidieordning for lukkede anlegg kan forsvares hvis det er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Hvis samfunnet ikke er likegyldig til om selskapene investerer i åpne eller lukkede anlegg (siden førstnevnte har kostnader for samfunnet), men har en klar preferanse for sistnevnte, er det en grunn til å forsøke å vri investeringskapital i retning lukkede anlegg. En konverteringsordning mellom åpen og lukket MTB vil også gi lignende investeringsincentiver.
Miljøteknologi er i dag ikke er fullt ut utviklet og de som investerer først tar den største teknologirisikoen, noe som tilsier gunstige investerings- og konverteringsordninger i starten. Over tid kan incentivordningene avvikles i tråd med at teknologien modnes og driften optimaliseres.
Det er mulig å få fart på utviklingen av, og investeringer i, miljøteknologi. Men da må politikerne kjenne sin besøkelsestid.
For ordens skyld: Bård Misund er involvert i prosjekter om miljøteknologi finansiert av både Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens Forskningsfinansiering. Misund har også vært med i utredningsarbeider om lukkede anlegg finansiert både av Nordhordland IKS og Stiim Aquacluster FLO-sjø. Han er også med i prosjektet «Fra rødt til grønt» finansiert av Vestland fylkeskommune.
