Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.
For et par uker siden var jeg på Husøydagan i Senja, Norges største sjømatkommune. Der foregikk det litt av hvert – fagseminar, politisk seminar og folkefest. På fagseminaret spurte de om hva som er fremtidsnæringene i Nord-Norge i lys av krig, klima- og energikrise.
Mitt svar var enkelt - hvis du allerede er verdensmester i langrenn, er det ingen grunn til å bytte til fotball. Nord-Norge er verdensmester i havbruk med høy lønnsomhet og god biologisk produktivitet. Landsdelen har de høyeste marginene, den beste fôrfaktoren og den laveste dødeligheten. Biomassetettheten er lav og et godt utgangspunkt for videre vekst. Derfor er havbruk og sjømat fortsatt den viktigste fremtidsnæringen i landsdelen. Men det er ikke bare sjømat som er viktig for Nord-Norge, det går begge veier. Nord-Norge er også viktig for sjømatnæringen. Landsdelen står for 35% av Norges verdiskaping innen sjømat selv om bare 9% av folkene bor der.
Sjømat er ikke bare en fremtidsnæring – det er også en viktig næring for Nord-Norge her og nå. Sjømat står for godt over halvparten av landsdelens totale eksport. Den står for over 10% av privat sysselsetting når vi tar med ringvirkninger (kun i Møre og Romsdal er andelen høyere). Og både Troms & Finnmark og Nordland er på pallen i absolutt verdiskaping målt i penger med cirka 12 milliarder kroner hver (igjen er det bare Møre & Romsdal som ligger høyere – med 13 milliarder kroner).
Det er mange næringer som ønsker å være «fremtidsnæringene». Hvis vi ser bort fra den litt slitte greien om at «data er den nye oljen» (selv om det er mye riktig i det), er fremtidsvisjonene stort sett knyttet til det grønne skiftet. Sjømat er grønn allerede. Det er ikke bare jeg som mener det, Cicero Shades of Green (startet som et underbruk av klimainstituttet Cicero) regner havbruk som «medium green» for eksempel.
Vi kan ikke slutte å spise
Alle vet at fossilt brennstoff er problem #1 for planeten. Men ikke all vet at mat er problem #2. Det globale matsystemet står for 1/3 av alle klimagassutslipp og det er den dominerende kraften bak ødeleggelsen av naturmangfoldet. Vi har overskredet grensene for arealbruk og ferskvannsbruk for lenge siden. Og samtidig øker matetterspørselen, vi kan ikke slutte å spise slik vi kan slutte å bruke fossilt brennstoff. Det må en revolusjon til i hvordan vi produserer mat for å fikse disse problemene. Havbruk er et viktig element i den sammenhengen. Det har et lavt fotavtrykk i forhold til landbasert animalsk proteinproduksjon.
Og så skiller sjømat seg på to måter i forhold til mye annen grønn industri. Den ene er at veldig mye ny grønn fremtidsindustri trenger subsidier for å få det til å gå rundt. Sjømat derimot er allerede lønnsomt både for ansatte og eiere – og ikke minst Staten. Verdiskapingen per årsverk er nesten dobbelt så høy som snittet for Fastlands-Norge.
Det er fint å være en subsidiefri fremtidsnæring. Men den andre forskjellen er minst like viktig. Og det er at det er viktig for verden at Norge lykkes med sjømat og særlig havbruk (forskjellen mellom havbruk og fiskeri er at havbruk er skalerbart på en annen måte). Det er tross alt bare 5 millioner mennesker her til lands. Det spiller ikke så veldig stor rolle hva vi gjør. Men vi må selvfølgelig holde orden i eget hus når det gjelder det grønne skiftet, og gjerne gå foran med et godt eksempel i tillegg.
Men, hvis vi skal gjøre noe som virkelig monner, må vi komme opp med noe som også resten av klodens åtte milliarder mennesker kan bruke. Jeg heier på all ny grønn industri. Men jeg tenker i mitt stille sinn at om vi ikke lykkes med for eksempel batteriproduksjon eller offshore vind her til lands, så er det nok noen i USA, Kina, Tyskland - eller et annet sted ute i verden - som lykkes. Sånn sett handler disse næringene her til lands kanskje like mye om næringsutvikling som om det grønne skiftet.
Havbruk er annerledes. Norge er best i verden, langt foran alle andre. Nå kan riktig nok ikke alle spise laks, men laks er den teknologiske spydspissen som derfor kan være viktig for å utvikle andre arter med større volum og lavere pris og som kan produseres i varmere strøk. Derfor er det viktig at vi fortsetter å utvikle havbruket. Om vi snubler, vil andre land ta over stafettpinnen. Men det vil ta lenger tid siden de har kommet mye kortere enn oss. Derfor kan havbruk være et vesentlig bidrag til det globale grønne skiftet. Og et område hvor Norge faktisk kan gjøre en global forskjell.
Sjømat er en fremtidsnæring
Tilbake til Husøy. Arrangørens store spørsmål var om hva som er fremtidsnæringene i Nord-Norge. Men de hadde et underspørsmål også: «Er noen næringer viktigere enn andre?». Det er vanlig å mene det, ofte ut fra litt misforstått økonomisk teori. Når folk sier at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre, svarte NHH professor Victor Norman i sin tid at vi ikke kan leve av å smelte aluminium for hverandre heller.
I et velfungerende marked er marginalnytten av alle produkter og tjenester den samme. Men hvis vi strander på en øde øy vil vi være mer opptatt av å skaffe oss mat enn av å klippe håret. Og i et lite land (eller landsdel) kan man ikke lage alt selv – derfor må man lage noe man kan eksportere så man kan importere de tingene man selv ikke klarer å lage. Det er ikke gitt at det er lett å starte en lønnsom frisørsalong, du må være minst like god som de andre frisørene i bygden. Men skal du eksportere må du konkurrere med folk fra hele verden. Det er kretsmesterskap versus verdensmesterskap. Og å kvalifisere seg til verdensmesterskap er vanskelig. Vi klarer det i langrenn, men sliter i fotball. Så jeg tenker at det er greit å si at noen næringer er viktigere enn andre. Sjømatnæringen er en slik for Norge og for Nord-Norge. Det er en fremtidsnæring hvor vi har et veldig sterkt konkurransefortrinn. Da kan det også være naturlig å prioritere næringen i en del sammenhenger som strømtilgang eller areal.
Havlandet
VG-kommentator Hanne Skartveit skrev nylig: «Det er underlig hvordan så mye av norsk identitet og kulturarv er knyttet til innlandet. Til Bjørnstjerne Bjørnson og bonderomantikk, til stabbur og rosemaling. Samtidig som Norges velstand i stor grad bygger på kysten.»
Hvor kommer konkurransefortrinn fra? De kan være rent ressursbaserte. Eller rent kunnskapsbaserte. I Norge er de sterkt knyttet til kombinasjonen av de to. Og den eldste ressursen i Norge er havet.
Den tradisjonelle forklaringen på hvor navnet «Norge» kommer fra, er at det kommer fra det norrøne «norðrvegr» og betyr «veien mot nord». Audun Wickstrand Iversen, som blant annet forvalter DNBs aksjehavfond FutureWaves, har en annen teori. Han sier at det navnet var naturlig for de germanske og danske stammene som bodde sør for oss. De kunne peke nordover mot det evige mørket og kulden og si «nordvegen». Men hva kalte vi oss selv? Audun sitt svar: «Henter vi fram ord fra gammelnorsk, islandsk og gresk vil et annet navn fort ta form. Nari og Neri betyr sjø og hav, Nor betyr havgap og GE som vi finner i NorGE og SverigGE, er fra gresk og betyr land. Det blir havlandet, og de som bor der heter havfolket. I et slikt perspektiv blir havet en del av dette landets kulturelle og økonomiske DNA.»
I mange lokale kystsamfunn er det lett å få øye på det DNA’et. Også på Husøy. Der bor det 300 mennesker som lever av havet og sjømat, tett i tett på en liten øy. Bygden flyttet dit kollektivt tidlig på 1950-tallet fra værharde Øyfjordvær litt lenger ute i fjorden når motorbåten gjorde det mulig med litt lenger reisevei til fiskefeltene. I Øyfjordvær hadde det bodd folk i århundrer eller mer (kirken var antagelig bygget før 1440). Mens lokalvalg kamptemaene i Bærum, hvor jeg bor, kretser mye rundt velferdstilbud, er sentrale temaer i Husøy mudring av havnen, tilgang til elektrisk strøm til bedrifter og rammevilkår for sjømatnæringen.
