Denne kronikken er skrevet av Steinar Juel, samfunnsøkonom i Civita.
Innlegget sto først på trykk i Dagens Næringsliv 12. mars.
Alle er for innovasjon, i hvert fall i prinsippet. Innovasjon er viktig, fordi bedrifter utvikler nye produkter eller nye måter å gjøre ting på, og bidrar til økt verdiskaping. Bedrifter som ikke jakter på innovasjoner, blir hengende etter og vil etterhvert måtte avvikles. For et land er det viktig med et næringsliv som er innovativt, fordi det sikrer arbeidsplasser med høy verdiskaping. Derfor hylles innovasjon i alle utredninger om økonomisk utvikling, og stort sett i alle politiske programmer. I regjeringsplattformen til Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre er det mange formuleringer om hvordan regjeringen ønsker å fremme innovasjon.
Innovasjoner kan imidlertid være smertefulle i praksis. Ansatte må lære nye arbeidsoppgaver, kanskje finne nye arbeidsgivere. Bedrifter og bransjer som fylte viktige roller, trengs kanskje ikke mer. Slike omstillinger har vi hatt i minst 150 år. Det er bredt akseptert at slik må det være, fordi vi har erfart at det har gitt en enestående velstandsutvikling og sikret høy sysselsetting.
Den politiske håndteringen av fiskeslakteskipet «Norwegian Gannet» fremstår derfor mildt sagt som forunderlig. Særlig DN og Bergens Tidende har skrevet om hvordan Nærings- og fiskeridepartementet ved fiskeriminister Harald T. Nesvik forsøker å stanse bruken av skipet, etter at det er ferdig bygd, og en rekke faglige og politiske instanser har gitt sin godkjenning og økonomiske støtte underveis. Fiskeriministerens håndtering av «Norwegian Gannet» minner om hva vi ser i land som vi ikke liker å sammenligne oss med.
Konseptet til «Norwegian Gannet» virker smart. Slakteskipet fjerner flere ledd i kjeden for å få laks fra oppdrettsanleggene til markedene. I dag frakter brønnbåter laks fra oppdrettsanleggene til ventemerder ved landbaserte slakteanlegg. Der hentes fisken opp, blir slaktet og brakt over på trailere som frakter fisken videre til ulike markeder. Ideen bak «Norwegian Gannet» er å hente laksen direkte fra oppdrettsanleggene, slakte og sløye den ombord og så frakte den til sortering og foredling i Danmark. Logistikken blir billigere, det blir mindre svinn, blant annet fordi man fjerner ledd som stresser fisken, og man får transport fra land over på sjøveien. De fleste av oss vil verdsette at det blir færre store trailere på veiene.
Alle aktuelle faginstanser, inkludert Mattilsynet, har underveis støttet og gitt de nødvendige godkjenninger til driften. Det har heller ikke vært noen signaler fra politisk hold om at konseptet var uønsket, tvert i mot. I et svar på en interpellasjon i Stortinget 12. april 2018 om slaktebåter, uttalte daværende fiskeriminister Per Sandberg:
«Det er for tiden en betydelig utvikling i norsk oppdrettsnæring. Det gjøres store – enorme – investeringer i nytt utstyr og nye løsninger for å effektivisere og forbedre driften......... Da er det naturlig at næringen ser på slakteprosessen og om de kan ta noen grep som kan øke effektiviteten og lønnsomheten også på slaktesiden. Framveksten av slaktebåter er en del av dette. At næringen utvikler seg og ser på muligheter for å skape større verdier, er noe vi bør applaudere og i hvert fall ikke i utgangspunktet stille oss kritiske til.»
Da Harald T. Nesvik ble fiskeriminister, ble politikken endret. Nærings- og fiskeridepartementet omgjorde Mattilsynets godkjenning ved å tolke forskrifter på en annen måte. Bergen tingrett tilsidesatte departementets avgjørelse, men saken er nå anket av departementet, samtidig som det er foreslått en endring i den aktuelle bestemmelsen i den såkalte Kvalitetsforskriften. Endringen vil eventuelt slå beina under bruk av slakteskip. Det hører med til historien at bestemmelsen det nå foreslås innstramning i, er en som Mattilsynet i mai 2018 foreslo å fjerne helt.
Gjennom sin snuoperasjon motarbeider Nærings- og fiskeridepartementet innovasjon, og det opptrer helt uforutsigbart. At departementet på høyst tvilsomt grunnlag omgjør forvaltningsvedtak, begrunnet med kryptiske henvisninger til «omdømme» og «kvalitet», og det lenge etter at en aktør har innrettet seg i god tro og investert i milliardklassen, hører ikke hjemme i en rettsstat som Norge. Departementet opptrer også proteksjonistisk, noe som gjør at dette kan bli en EØS-sak.
Det inngir dessverre heller ikke tillit at Nesvik, da han ble minister, kom fra en stilling i brønnbåtrederiet Sølvtrans, en virksomhet som i stor grad kan bli overflødiggjort av den typen innovasjon som «Norwegian Gannet» representerer.
Her er det bare en ting å gjøre. Noen over fiskeriministeren bør gripe inn før dette blir en større skandale. Regjeringen bør vise at den fortsatt applauderer innovasjoner innen oppdrett.
---
