Kommentar

Denne kommentaren er skrevet av Veronica Isabel Pedersen

Hun var tidligere statssekretær for fiskeriminister Per Sandberg (FrP), og jobber nå som PR-rådgiver i Kruse Larsen.

Oppdrett på land kan bli det nye store norske oppdrettseventyret. Men med denne nye vekstnæringen kommer det en lang rekke med nye og hittil ukjente politiske, regulatoriske og byråkratiske problemstillinger, mange til dels konfliktfylte og krevende.

Det var først i 2016 at vi fikk spesielle bestemmelser for tildelinger av tillatelser for fiskeoppdrett på land inn i akvakulturloven. For myndighetene er oppdrett på land nybrottsarbeid og ukjent regulatorisk terreng. Gode regelverk for nye næringer og produksjonsmetoder tar lang tid å uforme. Det tar gjerne tid med prøving og feiling før en har fått luket ut mangler og svakheter.

At dette er nybrottsarbeid, har alle gründere med landbaserte oppdrettsprosjekt fått oppleve. For gründere som ønsker å skape arbeidsplasser og verdier, og som er mest opptatt av å komme raskt i gang, kan skogen av reguleringer og regelverk, mangel på regelverk og ikke minst ulik forståelse av eksisterende regelverk, oppleves som fullstendig overveldende og en hemsko for næringsutvikling. En skal være godt rustet på både fag, teknologi, politikk og jus for at en skal forstå hvor søknaden skal sendes og hva den både skal og bør inneholde. Da har vi ikke engang nevnt et aktørbilde, som kan gi en opplevelse av at vi i Norge har like mange sektormyndigheter som det bor folk i en middels stor distriktskommune. Vi ser også til dels svært ulik behandling fra sektormyndighetene i like saker, men i forskjellige deler av landet.

Dette ser og vet myndighetene godt. Derfor har regjeringen satt ned et offentlig utvalg som skal se på hele tillatelsessystemet for akvakultur. Landbasert oppdrett vil bli del av utvalgsarbeidet. De skal levere sin rapport i mars 2023. For oss som har interesse av fremtiden for norsk landbasert oppdrett, er det grunn til å vente spent på hva utvalget konkluderer med. Utvalget har fått et veldig fritt mandat, hvor de ikke skal avgrenses av dagens lov om akvakultur. Tidsbegrensning på nye tillatelser i sjø vil også omfattes av dette arbeidet.

En foreslått tidsbegrensning på tillatelsene i sjø er ikke overførbar til landbasert oppdrett og kan derfor for mange virke irrelevant i denne sammenhengen. Helt irrelevant er det likevel ikke. Dette kan være med å påvirke næringen til å søke mot land, hvor det ikke er tidsbegrensning eller krav om vederlag for tillatelser. En slik retning vil igjen kunne føre til større interesse og økt kamp om arealer på land.

Arealutfordringer også på land

Landbasert oppdrett blir pekt på som en av løsningene når det snakkes om både drifts- og arealutfordringer i sjøen. Stadig flere næringer vil ta plass på havet og i fjordene, men nå blir også kampen om landarealet sterkere fremover. Naturvernforbundet har sendt bekymringsmelding til fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran om tillatelsesordningen for landbasert oppdrett. Årsaken er blant annet at de er bekymret for økt press i strandsonen. Det finnes etter hvert mange eksempler på interessekonflikter og kamp om areal knyttet til oppdrett på land. Vi har alt sett de første rettssakene.

Krigen i Ukraina har løftet selvforsyningsgraden av mat høyere opp på den politiske dagsorden. Nedbygging av matjord har derfor blitt en enda hetere politisk potet, og mange har blitt mer opptatt av at vi må verne om norsk matproduksjon gjennom landbruket. Det vil derfor i fremtiden bli vanskeligere å få omregulert matjord til andre formål. Selv om oppdrett på land faktisk er matproduksjon, er ikke selvforsyningsgraden av fisk noe Norge sliter med.

Det nasjonalromantiske bildet av Norge som uberørt, vill og vakker kystnatur, bor i mange av oss. Bekymringene om etableringer av landbaserte oppdrettsanlegg langs fjordene, reiser derfor mer enn én problemstilling. Et hvert prosjekt framover må ha en større, synlig og konkret oppside. Verdiskapning, arbeidsplasser og bidrag til lokalsamfunnet må oppleves å ha større verdi enn verdien av å la være, for at nye prosjekter skal bli realisert.

Mange mener at det er et paradoks at en tillatelse til å drive oppdrett i sjøen kan koste over 200 millioner kroner, mens en tilsvarende tillatelse til å drive med det samme på land, er gratis. Juridisk er det ikke like paradoksalt. På land er det en eller flere grunneiere, mens i sjøen er det fellesskapet som er eier. Dette til tross, det er likevel grunn til å forvente at flere vil ta til orde for innføring av vederlag i en eller annen form på tillatelsene, også for landbasert oppdrett.

Fra startgrop til suksess

De som ennå ikke har kommet langt i prosessen med å få tillatelse, eller er i gang med bygging av oppdrettsanlegg på land, går en mer krevende fremtid i møte enn de som er i gang med produksjonen, eller har satt spaden i jorda. De nye oppdrettspionerene går nå opp løypa for de som kommer etter med tanke på teknologi, fiskehelse og produksjon – men også hvordan dette vil reguleres fremover.

Samtidig kan vi ikke se bort fra det faktum at jo flere som får tillatelse, jo flere meningsbærere og interessekonflikter vil komme på banen. Kampen om areal, natur og tillatelser vil bli hardere, og det vil bli vanskeligere å få tildelt tillatelser fremover.

I Norge er vi god på å produsere laksefisk, mange vil si verdensmestere. Det kan vi bli på land også. Oppdrett på land har potensial til å bli en ny norsk suksesshistorie, som kan bidra til flere arbeidsplasser, økt verdiskapning og vekst i den norske økonomien. Men, skal næringen lykkes, må myndighetene klare å regulere det hele i et tempo som ikke hindrer utvikling, og næringen selv må ta et større ansvar for å drive frem regelverk som fungerer og få forkastet regelverk som ikke fungerer. Begge deler er avgjørende for å skape den legitimitet den nye næringen trenger.