Gjestekommentar

Skrevet av advokat Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands. Mellbye er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund,, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, styreleder i Salmar Aker Ocean, Atle Eide og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Ved en endringsforskrift som ble publisert 24. august i år ga Nærings- og fiskeridepartementet nye regler i akvakulturdriftsforskriften. Endringene omfatter særlig leverandører av varer og tjenester til akvakulturnæringen. Det er i tillegg foretatt noen endringer som dreier seg om regelverket for havbruk til havs og nærmere regler om tømming av vann som er brukt til badebehandling.

En generell utfordring ved disse nye reglene er at det kan være vanskelig å forstå hva som egentlig er forandret – det kan med andre ord være vanskelig å sammenlikne de nye reglene med hva som gjaldt tidligere. Jeg vil peke på noen av de mulige effektene ved dette nye regelverket.

Halfdan Mellbye Foto: Sands

Klargjørende

Formelt innebærer forskriften en klargjøring av at vare- og tjenesteprodusenter er underlagt de bestemmelsene som listes opp i forskriftens § 3 andre ledd. Dette er klargjørende både fordi det fastslår hvilke regler som gjelder og det fastslår hva som ikke gjelder.

Forskriftsendringen innebærer konkrete nye forpliktelser for vare- og tjenesteprodusentene på tre områder:

a. Det settes krav til driftsjournal for alle aktiviteter i tilknytning til drift av akvakulturanlegg (§ 10).

b. Det settes krav til beredskapsplan som beskriver hvordan rømming kan oppdages og begrenses og hvordan risiko kan reduseres ved aktiviteter som kan medføre rømming (§ 7 og 37).

c. Det gis uttrykkelig plikt til å melde rømming (eller mistanke om rømming) til oppdretter (§ 38).

Ved aktiviteter som innebærer risiko for rømming har også oppdretteren fått en mer presisert plikt til å planlegge aktivitetene, sørge for nødvendig kommunikasjon med vare- og tjenesteprodusenter og sørge for tilstrekkelig tilstedeværelse av eget personell.

Sanksjoner uten grunn

Pliktene til beredskapsplaner for både vare- og tjenesteprodusenter og oppdrettere er upresise. For næringsutøverne er det viktig å få presisert disse kravene slik at det er tydelig hva myndighetene krever. Hvis de ikke presiseres kan de innebære en uklar risiko for næringsutøverne. Dersom uhellet er ute, og fisk rømmer, vil spørsmålet om sanksjoner komme opp – særlig spørsmål om utferdigelse av overtredelsesgebyr.

Når sanksjonsspørsmålet vurderes av myndighetene vil et vesentlig spørsmål være om man har fulgt reglene eller ikke. Og når man i en slik situasjon har et regelverk med et upresist krav om beredskapsplan vil konklusjonen lett bli at man har brutt regelverket om man ikke forutså og forebygget den konkrete risikoen som medførte at fisken rømte. Etter at rømmingen har skjedd vil det nesten alltid være slik at den risikoen som faktisk førte til rømming oppfattes som større enn det som var tilfellet før rømmingen skjedde – og det vil oppfattes slik at næringsutøveren har vært uforsiktig om beredskapsplanen ikke tok høyde for det som skjedde.

Konsekvensen kan bli at sanksjoner ilegges uten at det egentlig var grunn til det. Næringsutøverne bør derfor be om en presisering av forskriften med klarere krav til beredskapsplanene. En slik presisering kan myndighetene gi i ettertid og uten at forskriften må endres.

Havbruk til havs

Som nevnt inneholder forskriften også en ny regel om havbruk til havs. Det er gitt en ny bestemmelse i akvakulturdriftsforskriften § 18 som fastslår et forbud mot å fiske eller ferdes nærmere enn 500 meter fra stasjonære anlegg som ligger mer enn en nautisk mil fra grunnlinjen. I dette området har Fiskeridirektoratet også adgang til å fastsette en konkret midlertidig sikkerhetssone rundt et anlegg som søker om dette.

Avstandskravet etter akvakulturdriftsforskriften § 18 annet ledd er mye større enn den generelle hovedregelen i § 18 første ledd om fiskeforbud nærmere enn 100 meter fra anleggene og ferdselsforbud nærmere enn 20 meter. Det er gode grunner til å kreve større avstander til havs, og det kan sikkert være urimelig at det ikke kreves større avstand til anlegg i åpent farvann like innenfor eller utenfor grunnlinjen.

Et stort spørsmålstegn må uansett stilles ved at dette fiske- og ferdselsforbudet er plassert i akvakulturdriftsforskriften. Det er jo ikke i dette regelverket som fiskerinæringen, skipsfartsnæringen eller eiere av fritidsbåter leser for å finne ut hvilke forpliktelser de er underlagt. Formelt kan det stilles spørsmålstegn ved om reglene med en slik plassering i det hele tatt gjelder for fiskeri, skipsfart og småbåttrafikk. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig at man i forskriftens § 2 andre ledd siste punktum presiserer at § 18 gjelder for «enhver person og ethvert skip og fartøy». Et forbud rettet mot fiskere og båttrafikk kan man uansett ikke plassere i en teknisk driftsforskrift for akvakultur.

Det er på høy tid at Nærings og Fiskeridepartementet tar initiativ til å få forbudet mot fiske og ferdsel nær akvakulturanlegg flyttet til den delen av lovverket som faktisk regulerer fiske og ferdsel til havs.