Gjestekommentar

Skrevet av Bård Misund, professor i bedriftsøkonomi, Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Misund er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Alice Øksheim i Edelfarm, Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, Stine Akelsen i Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, Atle Eide – laksenestor, Annichen Kongsvik Sæteren hos Nordisk institutt for sjørett og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Rett før regjeringsskiftet la Nærings- og fiskeridepartementet ut et høringsforslag med forslag til forskrift for en ny ordning for tildeling av akvakulturtillatelser til miljøformål. Forskriften gir et rammeverk for årlige tildelingsrunder.

Etter at høringen er gjennomført vil den nye regjeringen vurdere om dette forslaget skal bringes videre til en ny forskrift, og regjeringen vil selvsagt stå fritt til hvordan de vil utforme en eventuell ny ordning. Det kan derfor være grunn til å stille seg relativt åpen til det konkrete innholdet i forslaget til forskrift når dette kommenteres. Jeg vil i denne kommentaren komme med noen forslag til den nye regjeringen som skal fortsette arbeidet med dette regelverket.

Forskriften beskriver en ordning med konkurranse der en på forhånd avgrenset maksimal biomasse skal fordeles mellom søkerne. Tildeling skal enten skje ved innovasjonskonkurranse eller etter auksjon.

Etter forskriftsutkastets § 1 skal ordningen bidra til å utvikle og kommersialisere teknologi som bidrar til å løse miljø- og arealutfordringene som norsk akvakultur med laks, ørret og regnbueørret står overfor.

Skal man nå et slikt mål bør man etter min oppfatning lage et regelverk med stor fleksibilitet. Regelverket skal ikke styre teknologiutviklingen, men sørge for å motivere til nyskapning ved å premiere de beste prosjektene med tillatelser. Evalueringskriteriene må være åpne og utformet i erkjennelsen av at man ikke vet hvordan det beste prosjektet ser ut når regelverket lages.

Svært styrende krav

Sett på den bakgrunn synes det ikke optimalt med de enkle målekriteriene som settes opp i forskriftsforslaget. Her settes det kun opp miljømessige minstekrav som virker svært styrende for teknologiutviklingen. Her skal det kun gis tillatelse til lukket anleggsteknologi.

Dersom tildeling skjer etter innovasjonskonkurranse skal det gis såkalte «innovasjonspoeng» for konkret miljøtiltak som slamrensing, elektrifisering og merking av fisk. Kun ved skillet mellom ulike prosjekter som har oppnådd like mange «innovasjonspoeng» kan det legges vekt på så sentrale hensyn som «Potensial for virkninger og effekter på forskning, samfunn og næringsliv».

Om teknologiprosjektet har et kommersielt potensial skal altså kun ha en helt begrenset betydning ved valg av prosjekter. Det virker lite fornuftig og også underlig ut fra formålet.

Viktig at «inngangsbeløpet» ikke blir for stort

Vederlag til staten er også et vesentlig element i regelverket. Brukes innovasjonskonkurranse skal det betales et fast vederlag. Alternativet er at tildeling skjer ved auksjon. Etter mitt syn er det ikke åpenbart at det bør kreves tradisjonelt vederlag til staten for disse tillatelsene. Det er to grunner til det. Ordningen vil dels rette seg mot de etablerte oppdrettsselskapene. Målet bør her være å få til et godt samarbeid mellom myndigheter og oppdrettere om et felles mål om utvikling av best mulig miljøteknologi. Med et slikt utgangspunkt synes det mer fornuftig å tildele tillatelsene til den som forplikter seg til å legge de største ressursene ned i teknologiutvikling, og ikke til de som er villig til å betale mest penger til myndighetene.

Ordningen vil også rette seg mot ulike innovasjonsmiljøer som kan ha begrensede økonomiske midler. I forhold til disse miljøene er det viktig at «inngangsbeløpet» ikke blir for stort slik at man går glipp av de beste utviklingsprosjektene fordi utviklerne ikke kan betale det vederlaget myndighetene krever.

Krever en annen tankegang

Jeg håper dette høringsforslaget utløser en konstruktiv debatt om hvordan offentlige tillatelser på best mulig måte kan benyttes som virkemiddel for utvikling av teknologi i akvakulturnæringen. Den nye regjeringen har en klar målsetning om å drive en offensiv næringspolitikk som legger forholdene til rette for at næringsliv og myndigheter arbeider for felles mål. Regelverket for tildeling av tillatelser til miljøteknologiformål i akvakultur kan være et godt virkemiddel i en slik næringspolitikk, men det krever etter mitt syn en annen tankegang enn den som har fått prege det forskriftsforslaget som er sendt på høring.