Gjestekommentar

Skrevet av oppdretter Aino Olaisen i Nova Sea. Olaisen er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, Øyvind Kråkås i Havbrukspartner, Dag Sletmo i DNB Seafood, Stine Akselsen i Sjømat Norge, Sondre Eide i Eide Fjordbruk, Ingrid A. Johnsen og Gro-Ingunn Hemre, begge fra Havforskingsinstituttet.

Aino Olaisen liker å spørre gjestene i «Hekta på havbruk» podkasten sin om hva de ville gjort hvis de var sjømatminister for en dag. Jeg har grublet litt på det spørsmålet, og konkludert med at det første jeg ville gjort, hadde vært å gå gjennom alle skrivebordsskuffene på ministerkontoret.

Der ville jeg lett etter planen for hvordan man skal nå målet om en 5-dobling av verdiskapingen i sektoren innen 2050 – en ambisjon politikerne har trykket til sitt bryst. Jeg mistenker imidlertid at jeg ikke ville funnet noe slik plan.

Oljefondsjefen Nicolai Tangen sa nylig at en ambisjon uten en plan, bare er en drøm. Så hvis jeg ikke fant en plan, ville jeg laget en. Og samtidig vurdert om målet er realistisk. Hvis ikke, ville jeg senket det. Det er bedre med et høyt mål man kan nå, enn et kjempehøyt som er uoppnåelig.

Jeg vet ikke helt hvordan en slik plan skulle sett ut, men jeg ville gjort en grundig studie av hvordan Norge bygget opp oljeindustrien, og hvordan den er regulert i dag. Og hvordan den i stor grad forholder seg til kun ett departement og ett direktorat i sterk kontrast til oppdrettsnæringen.

Jeg ville også tenkt mye på potensialet i digital teknologi. Både direkte anvendt i næringen, men like mye anvendt i reguleringene og kunnskapsgrunnlaget for reguleringene. Og så ville jeg tenkt litt på hva som er best av et stort stykke av en liten kake og et mindre stykke av en stor kake. Det perspektivet manglet litt i grunnrentedebatten.

Debatten har stilnet av

Grunnrente er en god form for skatt fra et samfunnsøkonomisk perspektiv hvis den ikke påvirker adferden til aktørene. En sentral premiss er at aktiviteten ikke kan flytte ut av landet. Og det eksisterende oppdrettet kan selvsagt ikke det. Ingen vil løfte merdene ut av sjøen og sende dem til et annet land for å heller driver der. Men den eksisterende sjømatvirksomheten er bare 1/5 del av det den vil være i 2050 hvis man tror på 5-doblingen. Det betyr at 4/5 av 2050 verdiskapingen enda ikke har valgt geografisk lokasjon. Innsatsfaktorene får å nå dette målet, er norske naturressurser pluss kompetanse og kapital. Naturressursene kan ikke flyttes, men kompetanse og kapital er mobil. Og de har naturressurser i andre land og.

Grunnrentedebatten har stilnet av, men problemstillingen er fortsatt relevant. Grunnrentedebatten gjaldt allerede tildelte konsesjoner. Nye konsesjoner betaler i praksis 100 prosent grunnrenteskatt. Mekanismen er at de legges ut på auksjon til høystbydende, og høystbydende vil betale den summen som gir en normalavkastning etter skatt. Dermed får Staten innbetalt hele den forventede grunnrenten på forskudd. Det vil de fleste mene er rett og rimelig – hvorfor skal Staten gi et knapphetsgode den kontrollerer til kommersielle aktører til en pris lavere enn andre er villige til å betale? Staten får inn maksimal verdi til glede for den jevne skattebetaler.

Men tilbake til kakestørrelsen. Det kan være Staten vil være tjent med å lage konsesjonsvilkår som ikke maksimerer auksjonsverdien nå, men heller maksimerer verdien av bransjen og auksjonene på lengre sikt. Utviklingslisensene er et eksempel. De har fokusert mye på store stålkonstruksjoner for utsatte områder og offshore. Men det er også behov for å utvikle det «tradisjonelle» kystnære oppdrettet. Det mest nærliggende er gjennom lukkede og semi-lukkede anlegg.

Men slik teknologi er mye mer kostbar enn tradisjonelle åpne merder. Den merkostnaden må en rasjonell aktør trekke fra når han eller hun byr i lisensauksjonene. Dermed vil de aldri vinne noen auksjon og aldri få lisenskapasitet. Det er bedriftsøkonomisk riktig, men samfunnsøkonomisk feil. Feilen er at slik ny teknologi kan bidra til å øke den biologiske kapasiteten til norskekysten hvis den bidrar til et lavere miljøavtrykk. Men det er det Staten og hele bransjen som vil nyte godt av, ikke den aktøren som tar regningen. Derfor trenger man egne lisensordninger for slike mer kostbare løsninger som gjennom forbedret bærekraft kan bidra til å øke den nasjonale produksjonen. Og det kan selvsagt gjelde andre løsninger enn lukket/semi-lukket i sjø, inkludert digital teknologi. Og det kan også knyttes til driftskonsepter, ikke bare de fysiske investeringene.

Markedsadgang og prosessering

En ulempe med en slik ordning er at den ikke er teknologinøytral. Mange mener, med god grunn, at ikke Staten skal plukke vinnerteknologiene. Det optimale ville vært å definere en miljømessig tålegrense for norske kysten, og så kunne den ha blitt auksjonert ut i biter og folk kunne brukt den teknologien de ville. Litt som med CO2-kvoter. Men vi er ikke der i dag at det lar seg gjøre.

Så ville jeg tenkt litt på markedsadgang og prosessering. Vi møter høyere tollsatser på prosesserte produkter. Det har kanskje ikke vært et altfor stort problem siden det er så dyrt å prosessere her til lands likevel sammenlignet med for eksempel Polen. Men nå har robotene blitt så gode at relative lønnskostnader ikke er så viktig lenger. Dermed stiger alternativkostnaden for Norge av disse høye tollsatsene for hvert år som går.

Og så ville jeg tenkt litt på at de norske oppdretterne nå begynner å møte reell konkurranse fra andre enn seg selv for første gang i historien. Jeg vet ikke helt hvilke tiltak jeg ville foreslått på bakgrunn av det, men jeg ville prøvd å skape en «sense of urgency» om at det er viktig å hele tiden bli bedre og styrke konkurransekraften.

Det er lenge til nye teknologier som landbasert og offshore i andre land når vesentlige volumer, men det er lang ledetid for å gjøre vesentlige endringer i tradisjonelt oppdrett også. Og så har landbaserte oppdrettere fordelen av at de ikke lider under «allmenningens tragedie» fenomenet. Men det gjør de tradisjonelle oppdretterne. Allmenningens tragedie er når alle aktørene gjør det som er best for seg selv, men hvor totalresultatet blir dårlig for alle. Det er allmenningens tragedie som gjør at vi trenger en sjømatminister, og at man i det hele tatt stiller spørsmålet «hva ville du gjort hvis du var sjømatminister for en dag». I sportsbutikkbransjen spør de ikke hverandre om hva de ville gjort som næringsminister for en dag – de lider ikke under allmenningen tragedie og derfor er ikke spørsmålet relevant.

Norge er tross alt er laksebransjens Silicon Valley

Jo mer jeg hadde tenkt på disse tingene, jo mer bekymret hadde jeg nok blitt (særlig på vegne av kystsamfunnene. De store norske sjømatselskapene kan operere globalt med en rekke ulike teknologier om de vil). Og så ville jeg blitt enda mer bekymret av tanken på at potensialet for digitalisering og genetikk kanskje er aller størst innen landbasert oppdrett fordi det er et kontrollert miljø. Og så hadde det toppet seg hvis jeg begynte å tenke på at mye av inngangsbarrierene i alle bransjer, men særlig lakseoppdrett, er akkumulert kunnskap basert på prøving og feiling gjennom tiår – og at den barrieren kan forringes hurtig av kunnskap generert ved hjelp av digital teknologi.

Men jeg ville trøstet meg med at Norge tross alt er laksebransjens Silicon Valley. Det er «her det skjer», vi ligger langt foran alle andre. Så lenge vi beholder den posisjonen, vil det gå bra. Hvordan gjør man det? Steg en er kanskje å skape nevnte «sense of urgency» og skape bevissthet om at vi har denne posisjonen – men at det også går an å miste den hvis vi steller oss dårlig. Kanskje jeg hadde sitert Henrik Ibsen: «evig eies kun det tapte».

Steg to er å stimulere innovasjon og ny teknologi, og ta den i bruk – også når det kan gjøre vondt for deler av bransjen på kort sikt. Steg tre er å alltid ha bransjens langsiktige konkurransekraft som bakteppe for alle viktige beslutninger. Og jeg ville minnet meg selv om at 5-doblingsmålet vi snakket om innledningsvis, er lettere å nå hvis vi beholder denne posisjonen. Kjernen i Silicon Valley begrepet er egentlig opsjonalitet – Silicon Valley er det stedet hvor «the next big thing» har høyest sannsynlighet for å inntreffe. Selv om vi ikke klarer å forutse hva det skal være. Av og til kan det være forbausende – som at et norsk fiskehelseselskap kanskje kan hjelpe helseindustrien globalt med alternativer til antibiotika der antibiotikaen holder på å tape kampen mot resistente bakterier (hvis du ikke aner hva jeg snakker om, kan du google «STIM + bakteriofag»).

Hent inspirasjon i oljebransjen

Og så ville jeg avsluttet dagen med et møte med næringen og fortalt dem at Staten ikke kan løse alle problemene deres, de fleste må de løse selv. Omdømmet deres er for eksempel altfor dårlig i forhold til realitetene.

På samme måte som sjømatregulatoren kan lære mye av å se på reguleringen av oljebransjen, kan nok oppdretterne gjøre det samme selv når det gjelder omdømmebygging. Oljebransjen har vært flinkere til å kommunisere med bredden av opinionen enn oppdretterne har vært. Det norske markedet er uvesentlig for oljeindustrien, slik det også er for lakseoppdretterne, men oljeindustrien har nok i sterkere grad tatt inn over seg at de er avhengig av goodwill for å få gode produksjonsvilkår her hjemme. Oppdretterne kan også hente inspirasjon hos oljebransjen med hensyn til strategisk samarbeid med leverandørindustrien og hvordan drive innovasjon i verdikjeden.

Den neste tingen jeg ville tatt opp, er klimaavtrykket. Laksen har vært verdens mest klimavennlige industrielle animalske protein. Men den mistet tronen til kylling i Sintefs siste klimarapport. Andre målinger holder fortsatt laksen som nummer en.

Jeg tror det er superviktig for laksen å gjenvinne tronen som ubestridt best på dette området – best uten å måtte bruke målfoto. Bærekraft omfatter veldig mange ulike elementer, men klimagassutslipp er det det viktigste fordi det er irreversibelt. Mange i bransjen oppfatter laksen som Tesla når det gjelder klimagassutslipp, mens utenfor bransjen er oppfatningen i større grad at den er en hybrid Mitsubishi. Ikke noe galt i å være en ladbar Mitsubishi hybrid, men det gir ikke definisjonsmakt slik det gjør å være Tesla.

All matproduksjon har et visst miljøavtrykk. Men det ses ikke i sammenheng

Sjømatbransjen bør jobbe med å etablere begrepet «food transition» på linje med «energy transition». De negative sidene ved solkraft og vindkraft (og Tesla) blir i stor grad akseptert fordi de ses i sammenheng med de mye større negative sidene ved fossil energi. De er en del av løsningen. All matproduksjon har et visst miljøavtrykk. Men det ses ikke i sammenheng. Norsk sjømatbransje har mye å tjene på å forandre det. Men det er mye lettere hvis man er en soleklar leder på området.

Så ville jeg bedt dem om å minnes Lars Korvalds berømte ord om at «Norge er et land i verden». Mange av de tingene vi debatterer innen lakseoppdrett, er del av en større global debatt som det kan være lurt å følge med på for å kunne være i forkant. Det gjelder antibiotika, dyrevelferd, klima, artsmangfold mm.

Og helt til slutt ville jeg tatt opp den gamle slageren med kostnadene som stiger og stiger. I gamle dager (før 2013) fikk oppdretterne kostnadsøkningene tilbake av konsumentene hvis man ser det på tvers av syklusene. Prisen var lik produksjonskostnadene pluss en normalavkastning på kapitalen. De senere årene har det i det vesentlige vært kjøperne som har satt prisen siden oppdretterne produserer alt de kan uansett. Det betyr at kostnadsøkningene går direkte på oppdretternes margin.