Dette leserinnlegget er skrevet av daglig leder i Marine Construction og leder for arbeidsutvalget 'Teknologi og Service' i Sjømat Norge, Tore Håkon Riple.
Havbruksnæringen foregår i distriktene og skaper masse arbeidsplasser og aktivitet i de ytre småkommuner langs kysten. Ifølge Sintefs ringvirkningsanalyse fra 2018 gir Havbruksnæringen ringvirkninger som tilsvarer en verdiskaping på over 20 milliarder – OG -skaper over 20.000 arbeidsplasser.
Skal en særskatt virke slik at stat og kommune skal trekke inn kapital fra havbruksnæringen for så å dele tilbake til distriktene gjennom arbeidsmarkedstiltak?
Havbruksnæringen har de siste årene generert overskudd og kan jo ikke være annet enn en suksess for nasjonen Norge. Havbruksnæringen generere store skatteinntekter, havbruksnæringen skaper sysselsetting og ikke minst, kapitalen reinvesteres i ny næring.
Kapital fra Havbruksnæringen sysselsettes for eksempel i hvitfisksektoren (også en distriktsnæring), i teknologisektoren som skaper nye eksportinntekter, i lokalmiljøet som er avhengig av lokale hoteller og butikker, i videreforedling og prosessanlegg som ligger i distriktene, i maritim virksomhet hvor båtene opererer i distriktene, og så videre.
Disse initiativene ville jo ikke staten tatt?
Det har i senere tid fremkommet at flere distrikter mister folketall og at ungdom reiser fra utkanten. Det kan jo umulig være politikernes oppgave å redusere nærings- og arbeidslivsaktivitet i distriktene?
Det er helt åpenbart at en særskatt på Havbruksnæringen vill ramme aktiviteten i havbruksnæringen og da særskilt i distriktene.
Særskatt på Havbruksnæringen er distriktsfiendtlig.
