Skrevet av kommunikasjonsdirektør i Sjømat Norge, Kristin Langeland.
Geir Pollestad har i flere medier de siste dagene skrevet 17. maitaler om regjeringens prosess med innføring av en ny grunnrenteskatt på havbruk. Det er betryggende å høre Pollestad skrive lovord om havbrukets fremtid i Norge, men skraper vi litt forbi de politiske flosklene finner vi rammebetingelser som på ingen måte fremmer Norges nest viktigste eksportnæring.
Det er vesensforskjell på å drive produksjon av fisk gjennom en lang verdikjede og det å hente opp olje fra Nordsjøen eller utvinne kraft fra en foss. Før det første er fisk biologi og kommer med stor risiko. Et oljefat kan ikke dø av virus og en foss får ikke sår på snuten. I tillegg er oljen og fossen der den er og tilgjengelig som naturressurs. Det hadde ikke vært fisk i merdene om ikke havbrukerne hadde satt den ut. Altså er bruken av fellesskapets ressurser begrenset til leien av sjøareal. Som man allerede betaler for gjennom produksjonsavgiften. Riktignok er norsk sjøvann velegnet for lakseoppdrett, men næringen ble ikke til av seg selv. Det er takket være dem som har tatt stor økonomisk risiko på å utvikle en helt ny form for matproduksjon langs norskekysten.
«De som har mest må bidra litt mer». Dette budskapet har vi hørt ofte de siste 6 mnd. fra regjeringen. Og alle kan være enige i det – særlig når velferdsstaten skal ta seg av stadig flere. Men hva ble egentlig foreslått 28.09.22? Regjeringen foreslo i praksis en tredobling av skatten på havbruk. Dette gjennom en grunnrenteskatt på 40 prosent – senere redusert til 35 prosent – oppå de skattene næringen allerede har. For mange blir totalskattetrykket mer enn dobbelt sammenlignet med våre konkurrentland. Forslaget kom uten konsekvensutredning, uten dialog med næringsaktørene og ble innført før høringsfristen. Over tre måneder etter taksameteret begynte å gå, vet vi ennå ikke hvordan skatten skal utformes.
Ikke tatt høyde for høringsinnspillene
Støre, Pollestad og Vedum omtaler denne skatten som «en del av en god, norsk tradisjon» og som «næringsvennlig». Vi kan være uenige om mye, men at denne prosessen er et klart brudd med den norske modellen er åpenbart. «I Norge snakker vi sammen», sa Støre på NHOs årskonferanse. Det er vanskelig å se hvorfor havbruket skal være unntatt den hovedregelen.
Provenyet – altså skatteinntektene – fra den nye grunnrenteskatten er av regjeringen beregnet til cirka 3,5 milliarder kroner. Sjømat Norge har foreslått hvordan man kan hente inn de pengene gjennom å forhøye den eksisterende produksjonsavgiften.
Næringen har vært helt klare på at de kan og vil bidra mer til fellesskapet. Men vi er svært bekymret for effekten regjeringens skattemodell vil ha for lokalsamfunnene, leverandørene og næringens utvikling. Derfor har vi bedt om tid til å utrede konsekvenser og andre skattemodeller.
Regjeringen sa de ville lytte til innspillene fra høringsrunden. Proposisjonen viser at de kun har gjort små justeringer. Mer til lokalsamfunnene og justert verdifastsettelse er bra, men det økte bunnfradraget er i realiteten uendret. De 14.000 sidene med innspill – hvor majoriteten var kritiske til prosess, prosent og modell – har de ikke tatt høyde for.
Lytter mer til teoretikere enn dem som har skoa på
I 2019 kom havbruksskatteutvalgets NOU. Flertallet mente grunnrenteskatt etter vannkraft-modellen var riktig. Mindretallet mente en produksjonsavgift var bedre. Stortinget behandlet saken og et bredt politisk flertall landet på produksjonsavgiften. En ny lakseskatt ble innført. I 2022 ble grunnrenteskatt foreslått av Sp og Ap som begge gikk til valg året før på å ikke innføre denne grunnrenteskatten på havbruk. Prosessen representerer et både et løftebrudd og et brudd med politisk tradisjon. Faktisk var prosessen med grunnrenteskatten så avvikende at det har endret Norge som investeringsland. Den politiske risikoen har økt.
Regjeringen hevder grunnrenteskatten ikke vil ha noen negativ effekt på investeringene langs kysten. Hvorfor er det da over 40 milliarder i kansellerte og fryste investeringer som en direkte følge av forslaget til grunnrenteskatt? Når regjeringen lytter mer til teoretikere enn på dem som har skoa på i næringen, skjer det noe med den gode dialogen som kjennetegner Norge.
Lakseskatten handler ikke om hvorvidt havbruksnæringen skal bidra mer til fellesskapet, men om hvordan. Vi håper det vil skje på en måte som sikrer at investeringene kommer i gang igjen langs kysten, og på en måte som ikke utkonkurrerer Norge som lakseprodusent. Det trengs mer enn politiske floskler for å ha tillit til denne prosessen.
